Om forvaltning av talenter og gaver Gud har gitt oss

FORVALTERSØNDAGEN

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 25 kapittel.
Matt 25,14-30:

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: 'Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.' Hans herre svarte: 'Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!' Også han med to talenter kom fram og sa: 'Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.' 23 Hans herre svarte: 'Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!'
Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: 'Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.' Men herren svarte ham: 'Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.'

Slik lyder Herrens ord.

Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

Om forvaltning av talenter og gaver Gud har gitt oss
Noen steder ber Jesus oss om å våke og be og være rede til han kommer, men her ber han oss om å være trofast mot ham med de gaver han har gitt oss inntil han kommer tilbake. Det handler altså om at Jesus skal komme tilbake og i mellomtiden skulle tjenerne forvalte noe. Men hva var det de skulle forvalte? Hva er et talent egentlig? Det står at en fikk fem talenter, en annen fikk to talenter og sistemann fikk ett talent. En talent var opprinnelig og egentlig en vektenhet som tilsvarte ca. 26-36 kilo. På Jesu tid tilsvarte ett talent 6000 drakmer eller denarer. En denar var en dagslønn, så det ville ta ca. 20-30 år å spare opp til ett eneste talent. Det var således mye verdi som mannens tjenere ble betrodd mens han var utenlands. Tjenerne fikk utrolig mye å forvalte. Gud betror oss stor verdi å forvalte og vi trenger visdom for å forvalte den rett. Fortellingen skal lære oss å gjøre og velge rett.

Nå er det nå en gang slik at antikkens historier er annerledes enn våre folkeeventyr fra romantikkens tid, og med Asbjørnsen og Moes eventyr. Alle har hørt eventyrene om Per, Pål og Espen Askeladd, hvor det går askeladden best til sist. I antikken var det motsatt. Det er sistemann i fortellingen det går mest utover. Askeladden er i antikken ulykkesmannen som et eksempel til advarsel. Selv om det på Jesu tid var det vanlig å grave ned verdier for å bevare dem, var det de to tjenerne som brukte sine evner til å øke sin Herres verdier som fikk ros. Han som gravde ned sitt talent fikk sterk kritikk og ble fratatt selv det han hadde. Dette er harde ord fra Jesu munn og som viser oss noe om den kommende dom over oss og hvordan vi forvaltet vårt liv, vår gave.

Nå kan dette skriftstedet bli utlagt annerledes, noe som jeg også tror er riktig. Noen har tolket talent som en medfødt gave, rett og slett ett talent til ett eller annet. Dette er også riktig. Vi fikk alle sammen en eller annen nådegave og evner som Gud har gitt oss da vi ble født. Dette tenkes da som noe vi er mer flink til enn noe annet. Noen er teoretikere, andre praktikere.

Tidligere tok jeg flytimer fordi jeg ville overkomme flyskrekken jeg hadde. Flyskrekken hadde avtatt etter en lengre flytur, men drømmen om å fly levde i meg så tilfeldighetene gjorde at jeg kunne ta flytimer. Jeg ble med en venn opp i et småfly og han lot meg prøve å fly. Jeg fikk til og med en av de dyktigste instruktører som lærer - men jeg hadde fløyet på instruksjoner fra setet ved siden av. Jeg hadde noe i meg som intuitivt fungerte mot flyving. Læreren min syntes jeg hadde talent og lot meg få være med på halsbrekkende aerobatic øvelser, myntet på mye mer avanserte piloter enn meg. Men da jeg opplevde meg kallet til å forkynne evangeliet, sluttet jeg som pilotelev og begynte først på bibelskole og deretter på MF for å bli prest. Jeg følte kallet var viktigere enn det påståtte talentet. Jeg tror det er rett som Paulus skriver, at det er Herren som virker i vårt hjerte å ville og å gjøre, så får tiden vise om valget var rett.

Slik tror jeg det er med de aller fleste, noe ligger bedre for oss enn noe annet. Paulus skriver til menigheten i Korint at Gud har gitt nådegaver til alle, ettersom han ser det gagnlig. ”Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. 5 Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. 6 Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. 7 Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. 8 For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap, 9 én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, 10 og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. 11 Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.” (1 Kor 12,4-11)

Et annet sted står det at noen har evner til å lede andre, organisere osv. Det er mange ting vi mennesker kan finne på å være flinke i. Jeg leste om en mann i Amerika som bare kunne støpe og male tinnsoldater. Han gjorde kun dette. Han støpte en etter en og malte dem og han satte dem i vinduet sitt. Han ble berømt for sine soldater og folk kom fra hele USA for å kjøpe noen av hans soldater i tinn. Så det spiller nesten ingen rolle tydeligvis hva du gjør, bare du ikke gir opp. Noen strikker og syr, noen skriver dikt som er skjønne. Også dette er talenter vi kan tjene Herren med inntil han kommer tilbake.

Tidligere ble inntektene til misjon tilveiebrakt gjennom basarer og loddsalg hvor gevinstene var gensere og duker og ulikt håndarbeid misjonsdamene hadde laget. Slike talenter og nitidig samling i misjonsforeningene fikk Norge til å bli en supermakt i verden på misjonsområdet i forhold til innbyggertallet. På 1800-tallet hadde det tidligere viking Norge sendt misjonærer helt til Tranquebar i India, Madagaskar og Afrika for å vinne sjeler for Kristus. De som kunne finansiere og de som hadde talegaver samarbeidet slik at sjeler kunne vinnes for Kristi skyld. Om vi bruker kroppsmetaforen til Paulus, så trenger alle deler av kroppen hverandre for at vi sammen skal overleve. Kroppen trenger f.eks. hånden til å føre mat til munnen som øynene ser slik at kroppen får næring.

Oppfordringen denne dagen er at vi alle kan gjøre noe, vi kan være noe for noen annen i den verden og i den situasjonen vi lever i. Vi trenger ikke drømme oss bort og ønske å leve noen annens liv som kanskje ser mer suksessfullt ut enn vårt liv. Vi kan få lov til å leve vårt eget liv med de gaver Gud har gitt oss, til vår nestes gavn. Vi trenger ikke å være pessimistiske på egne vegne.

En misjonær fortalte en gang til en liten gutt som hadde mindreverdighetskompleks om noen kroner. Han viste gutten en ny og en gammel krone. Den gamle kronen bar preg av at den var tråkket på overkjørt og var ripete og stygg. Så spurte han gutten hvor mye de var verdt. Begge var verd det samme sa gutten. Da sa misjonæren til ham, at slik så Gud på oss mennesker også. Ingen ble mer verdsatt enn noen annen – vi er alle sammen Guds favoritter. Du er nemlig verdt den prisen noen var villig til å gi for deg. Gud har satt en pris på deg, prissatt deg høyt selv om du ikke føler det. Gud gav Jesus i døden for oss alle, en skyhøy pris.

Når vi nå har snakket om våre talenter og om ansvar og vår verdi, må vi også si noe om den tunge delen av denne antikke fortellingen. Vi liker jo ikke at noen begrenser oss eller å bli minnet om Jesu tale om å komme dit man gråter og skjærer tenner, om mørket utenfor. Jesus kommer jo til å ekskludere noen som oppfatter seg som hans tjenere fordi de ikke forvaltet det de fikk å forvalte på en trofast måte, enten det var rikdom, evner eller nådegaver eller talenter som vi kaller det. Faren er reell at noen skal støtes ut i mørket hvor det gråtes og hvor tenners gnissel høres. Vi er nemlig evige vesener, skapt slik av Gud. Vi har altså evig eksistens enten vi tror på Jesus eller ei. Jesus fortalte oss noe om livet etter døden i fortellingen om den rike mann og Lazarus. Der står det at Lazarus var på et paradisisk sted etter døden hvor han hadde både syn, hørsel, lukt og smak. Den rike mannen hadde kommet til et sted hvor han ønsket å komme tilbake fra døden for å advare andre mot samme skjebne. Men Jesus svarte at de levende hadde Guds ord til å rette seg etter og høre på. Så på merkelig vis fortsatte livet etter døden. Dette er et mysterium for oss, det er vanskelig å forstå for det rasjonelle sinn, men troens øyne ser det.

Så la oss uansett vår verdi og våre talenters verdi, ta på alvor det ansvaret vi har ovenfor Gud for hvordan vi forvaltet hva vi ble betrodd. Særlig fordi dagens tekst åpner opp for den virkelige muligheten av at fellesskapet med Gud kan brytes som følge av vårt utroskap mens Herren er borte. For å unngå denne mulighet kan vi trekke pusten godt inn og ta mot til oss og bruke gaven vi fikk selv om det koster oss arbeid og slit. Tenk heller på at det er fordi Gud er for oss og vil at vi skal lykkes i hans verden at han betror sine tjenere slike enorme verdier. Så la oss vise oss tilliten verdig å gjøre en god innsats uansett alder, kjønn, talent og gave for hverandre.

La oss fokusere på det positive, at vi faktisk er hans tjenere og at han har tillit til oss slik at vi kan glede oss over mulighetene han har gitt oss i hans skapte verden. Det er som om noen skal lære seg å sykle. De kan få lov til å sykle på hele parkeringsplassen, men må bare passe seg for stolpen. Det fantes bare én begrensning, stolpen. Fokuserer man på den vil man nesten uunngåelig krasje med den. Slik er det med vår fortelling også. La oss se på mulighetene. Gå ut i hans verden å bruk dine gaver og evner til glede og nytte for både deg selv og din neste. Tenk å få høre dette av Herren selv: 'Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!' Hvordan du vil forvalte ditt liv er det kun du som avgjør. Det er dine muligheter. Valget er faktisk ditt. Jeg avslutter derfor med å ønske dere et godt valg!

29. juli - Olsok og "moderne" hedenskap

Om Olavs kamp mot hedendom i sin tid og vår kamp mot det samme i dag

I dag har Ole, Ola og Olav navnedag. Navnedagen er oppkalt etter Olav Haraldson som den 29. juli 1030 falt i slaget på Stiklestad. Helt siden middelalderen har det blitt feiret i kirkene rundt om i Norden. Olsok var den viktigste kirkefesten i middelalderen her i Norden. Olsok var faktisk den største norske kirkefest i katolsk tid, og flokker av pilegrimer strømmet hver Olsok til Olavskirken i Nidaros. Så viktig ble Olav oppfattet som for nordmenn. Men reformasjonen gikk hardt frem mot de katolske festene, så også mot Olsokfeiringen, men feiringen overlevde i folkets bevissthet lenge etterpå. Lenge etter reformasjonen ble Olsok feiret med bålbrenning på lik linje med Jonsok, St. Hansaftenen.

Olavsdagen var en viktig merkedag for været og avlingen, ofte kunne man vente væromslag eller flom ("olsokflaum"); "Er Olavsdagen våt, skal bonden høste med gråt", ble det sagt. I noen bygder spiste de olsokgrøt kokt av det nye kornet; da skulle slåtten være ferdig. Ved Olsoktid pleide fiskerne nordfra å gjøre årets tredje og siste tur til Bergen med fisk.

Men hvem var Olav den Hellige som har blitt så viktig for kirken i Norden?

Olav Haraldson, som ble kjent som Olav den Hellige var et barn av sin tid slik vi er det av vår tid. Det er viktig å forstå Olav utifra sin samtid, han skilte seg nemlig ikke ut som noen mer grusom psykopat enn noen andre. Hans mor Åsta oppdrog Olav på landsbygden sammen med bonden Sigurd Syr, som ble stefar etter Harald Grenske som var Olavs far.

Olav var en sterk og tettvokst mann fortelles det. Så Olav fikk derfor navnet ”Olav Digre”. Han hadde et sterkt ønske om å bli viking som ungdom allerede, og viking det ble han. For Olav ble det en naturlig del av hverdagen å drepe i kamp. Olav var en ekte viking som ikke fikk særlig dårlig samvittighet av å drepe og røve gods fra sine ofre. Men det forble ikke slik med Olav.

Vikingene lot seg jo kristne, ikke bare i navnet, men også i gavnet. Olav ble nemlig omvendt til den kristne tro under et tokt til Rouen. Her overvintret han hos hertug Richard II i Normandie. Og Olav brukte tiden godt. Her sammenlignet han Asatroens guder med Kvitekrist og hans hærskare av engler. Det skulle vise seg at Kvitekrist overvant alle asatroens guder og myter. I følge asatroen skulle alt gå under i Ragnarokk, men Kvitekrist hadde makt til å gi sine tilhengere evig liv.

Kvitekrist levde videre på en usynlig måte i kirken, i den katolske kirken. Kirkevirkligheten var en ganske annen på Olavs id. På hans tid var kirken én på jorden. Kirken var én og den var mektig. Det store skismaet kom i 1053, over tyve år etter Olavs død. Hva Olav så i Europa var at keiser og pave regjerte. Det fantes ikke luhetanere, anglikanere, ortodokse eller noen kirkekonfesjon. Kun den katolske universelle kirken, med ett overhode – paven fantes. Slik Europa var organisert ville Olav nok også overføre til sitt land Norge, som han så som sin kongsarv etter Harald Hårfagre.

Olav hadde nå gått fra å være en viking som drepte for fote på tokt, til å bli en kristen med ambisjoner om å kristne og misjonere det hedenske norske folket. Han ville befri dem fra asatroens villfarelse og lede dem ut i gudsrikets frihet. Olav kjente seg kallet til dette, og var meget fremgangsrik som misjonær. Han lot seg kalle av Herren i sin tid, med de skavanker han bar med seg som følge av sitt ville viking liv.

Olav gav sitt liv for hva han trodde på, han ble martyr. I sin ambisjon om å samle det norske folket under Kvitekrist, falt han som kjent under slaget på Stiklestad i 1030. Ambisjonen han hadde var bibelsk.

Jesus bad i sin yppersteprestelige bønn om at ”Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.” Og dette at vi alle skal være ett og ikke delt i flere kristne kirkelige konfesjoner er en utfordring for oss i dag.

Nå er det vår tur til å ta vårt kall på alvor å stå opp for hva vi tror på, selv om dette skulle innebære at vi må betale med livet vårt for hva vi tror på.

Da må vi forkynne evangeliet selv om prinsesser bruker sin tittel til å øve innflytelse på menneskers sinn slik at de viker av fra det eneste evangeliet som kan frelse deres sjeler for tid og evighet. Verken Astarte eller engler frelser, kun Jesus er verdens frelser. Slik er det. Siden mange tenker og snakker om engleakademi og slikt nå, vil jeg si noe om dette. Det var jo ikke bare på Olavs tid det fantes overtro og mystikk.

I min Bibel står det riktig nok om engler, men der står det at de er Guds engler og at de er hans tjenere, er i hans arbeid, men for vår frelse. Englene er bevingede vesen eksklusivt under Guds kommando og herredømme. Ingen steder står det at vi kan beordre dem, derimot står det klart at Gud kunne sendt mer enn en legion engler under forhøret av Jesus for å befri ham. Vi verken kan eller burde ønske oss kontakter med engler slik vår prinsesse innbyr til. For det synlige gav ham til menneskene, mens det usynlige reserverte han for seg selv.

Kong David, i det gamle testamentet, så Herrens engel med draget sverd én gang og han falt ned som død på marken. Selv om han var en kriger og var modig og hadde slått Goliat, falt han sammen bare av synet av en engel. Det er ikke uten grunn at hver gang engler har vært i kontakt med mennesker har de vært nødt til å si til menneskene de har truffet, Frykt ikke!

I forbindelse med dommens dag står det om en kjempe engel som hadde ene foten i havet og den andre på jorden. Engelen forkynte at nå var tiden ute. Dommedag var kommet. Engler er kraftfulle vesen som utfører Guds den allmektiges vilje. For Guds engler er ikke menneskers leketøy. Engler er ikke halvfete små babyer med vinger på ryggen til å henge i juletreet eller slike som vi kan behandle slik vi vil.

Derimot står det advarende at ”Satan kan gjøre seg om til en lysets engel”. Hva skulle vel en engel gi oss som ikke Jesus allerede har skaffet til veie for oss? Paulus skrev til galaterne at selv om en engel skulle forkynne et annet evangelium enn hans, så skal han være forbannet. Det er intet nytt under solen. Nei New Age, Astarte og åndelig manupulasjon slik sjamaner gjør er ikke noe annet en Old Age. Noe kristne burde ta avstand fra.

St. Olav kjempet mot hedendom i sin tid, la oss kjempe mot den i vår tid. Du vet vel forresten om at også du er en Sankt – de som er døpt til Kristus er hellige, så ”Sankter er vi allihopa”.

Nei la oss holde oss til det sentrale, menneskers frelse i Kristus, la oss holde oss til evangeliet. La oss bygge videre på den gode arv som kristne før oss har lagt. Slik som også Herrens apostel sier: ”I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.”

La oss ha Olavs eksempel for oss i vår iver etter å spre Guds evangelium, men selvsagt ikke på en blodig måte. Da kan Gud se ned fra sin trone, se på folket sitt med ett smil, for folket som har Herren til Gud, har han valgt til sin eiendom. Vi er hans eiendom i Kristus. Kjøpt til Gud gjennom Jesu dyrebare blod.

Siden kirken egentlig kun er én kirke slik den var synlig manifesterbar på Olavs tid, burde vi etterstrebe en synlig enhet oss kristne imellom i våre dager. Siden Kristus er den som forener oss og at hans ønske er at vi alle skal være ett, burde dette la seg synliggjøre ved hans bord. Og en måte å bli ett med Kristus på er å gå til nattverd. I den får vi del av Kristus, og han del i oss.

Så i nattverden nå etterpå er du hjertelig velkommen til å synliggjøre den kristne enheten og å stå opp for din tro og gjennom å gjøre det, forkynne Herrens død inntil han kommer tilbake igjen, slik Apostelen Paulus skriver til Korintermenigheten ”For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer.”

Og når han kommer, kommer han tilbake med alle sine hellige og alle sine engler, står det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Som var og er og blir én sann Gud
Fra evighet og til evighet.

Kilder: Katolsk.no