29. juli - Olsok og "moderne" hedenskap

Om Olavs kamp mot hedendom i sin tid og vår kamp mot det samme i dag

I dag har Ole, Ola og Olav navnedag. Navnedagen er oppkalt etter Olav Haraldson som den 29. juli 1030 falt i slaget på Stiklestad. Helt siden middelalderen har det blitt feiret i kirkene rundt om i Norden. Olsok var den viktigste kirkefesten i middelalderen her i Norden. Olsok var faktisk den største norske kirkefest i katolsk tid, og flokker av pilegrimer strømmet hver Olsok til Olavskirken i Nidaros. Så viktig ble Olav oppfattet som for nordmenn. Men reformasjonen gikk hardt frem mot de katolske festene, så også mot Olsokfeiringen, men feiringen overlevde i folkets bevissthet lenge etterpå. Lenge etter reformasjonen ble Olsok feiret med bålbrenning på lik linje med Jonsok, St. Hansaftenen.

Olavsdagen var en viktig merkedag for været og avlingen, ofte kunne man vente væromslag eller flom ("olsokflaum"); "Er Olavsdagen våt, skal bonden høste med gråt", ble det sagt. I noen bygder spiste de olsokgrøt kokt av det nye kornet; da skulle slåtten være ferdig. Ved Olsoktid pleide fiskerne nordfra å gjøre årets tredje og siste tur til Bergen med fisk.

Men hvem var Olav den Hellige som har blitt så viktig for kirken i Norden?

Olav Haraldson, som ble kjent som Olav den Hellige var et barn av sin tid slik vi er det av vår tid. Det er viktig å forstå Olav utifra sin samtid, han skilte seg nemlig ikke ut som noen mer grusom psykopat enn noen andre. Hans mor Åsta oppdrog Olav på landsbygden sammen med bonden Sigurd Syr, som ble stefar etter Harald Grenske som var Olavs far.

Olav var en sterk og tettvokst mann fortelles det. Så Olav fikk derfor navnet ”Olav Digre”. Han hadde et sterkt ønske om å bli viking som ungdom allerede, og viking det ble han. For Olav ble det en naturlig del av hverdagen å drepe i kamp. Olav var en ekte viking som ikke fikk særlig dårlig samvittighet av å drepe og røve gods fra sine ofre. Men det forble ikke slik med Olav.

Vikingene lot seg jo kristne, ikke bare i navnet, men også i gavnet. Olav ble nemlig omvendt til den kristne tro under et tokt til Rouen. Her overvintret han hos hertug Richard II i Normandie. Og Olav brukte tiden godt. Her sammenlignet han Asatroens guder med Kvitekrist og hans hærskare av engler. Det skulle vise seg at Kvitekrist overvant alle asatroens guder og myter. I følge asatroen skulle alt gå under i Ragnarokk, men Kvitekrist hadde makt til å gi sine tilhengere evig liv.

Kvitekrist levde videre på en usynlig måte i kirken, i den katolske kirken. Kirkevirkligheten var en ganske annen på Olavs id. På hans tid var kirken én på jorden. Kirken var én og den var mektig. Det store skismaet kom i 1053, over tyve år etter Olavs død. Hva Olav så i Europa var at keiser og pave regjerte. Det fantes ikke luhetanere, anglikanere, ortodokse eller noen kirkekonfesjon. Kun den katolske universelle kirken, med ett overhode – paven fantes. Slik Europa var organisert ville Olav nok også overføre til sitt land Norge, som han så som sin kongsarv etter Harald Hårfagre.

Olav hadde nå gått fra å være en viking som drepte for fote på tokt, til å bli en kristen med ambisjoner om å kristne og misjonere det hedenske norske folket. Han ville befri dem fra asatroens villfarelse og lede dem ut i gudsrikets frihet. Olav kjente seg kallet til dette, og var meget fremgangsrik som misjonær. Han lot seg kalle av Herren i sin tid, med de skavanker han bar med seg som følge av sitt ville viking liv.

Olav gav sitt liv for hva han trodde på, han ble martyr. I sin ambisjon om å samle det norske folket under Kvitekrist, falt han som kjent under slaget på Stiklestad i 1030. Ambisjonen han hadde var bibelsk.

Jesus bad i sin yppersteprestelige bønn om at ”Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.” Og dette at vi alle skal være ett og ikke delt i flere kristne kirkelige konfesjoner er en utfordring for oss i dag.

Nå er det vår tur til å ta vårt kall på alvor å stå opp for hva vi tror på, selv om dette skulle innebære at vi må betale med livet vårt for hva vi tror på.

Da må vi forkynne evangeliet selv om prinsesser bruker sin tittel til å øve innflytelse på menneskers sinn slik at de viker av fra det eneste evangeliet som kan frelse deres sjeler for tid og evighet. Verken Astarte eller engler frelser, kun Jesus er verdens frelser. Slik er det. Siden mange tenker og snakker om engleakademi og slikt nå, vil jeg si noe om dette. Det var jo ikke bare på Olavs tid det fantes overtro og mystikk.

I min Bibel står det riktig nok om engler, men der står det at de er Guds engler og at de er hans tjenere, er i hans arbeid, men for vår frelse. Englene er bevingede vesen eksklusivt under Guds kommando og herredømme. Ingen steder står det at vi kan beordre dem, derimot står det klart at Gud kunne sendt mer enn en legion engler under forhøret av Jesus for å befri ham. Vi verken kan eller burde ønske oss kontakter med engler slik vår prinsesse innbyr til. For det synlige gav ham til menneskene, mens det usynlige reserverte han for seg selv.

Kong David, i det gamle testamentet, så Herrens engel med draget sverd én gang og han falt ned som død på marken. Selv om han var en kriger og var modig og hadde slått Goliat, falt han sammen bare av synet av en engel. Det er ikke uten grunn at hver gang engler har vært i kontakt med mennesker har de vært nødt til å si til menneskene de har truffet, Frykt ikke!

I forbindelse med dommens dag står det om en kjempe engel som hadde ene foten i havet og den andre på jorden. Engelen forkynte at nå var tiden ute. Dommedag var kommet. Engler er kraftfulle vesen som utfører Guds den allmektiges vilje. For Guds engler er ikke menneskers leketøy. Engler er ikke halvfete små babyer med vinger på ryggen til å henge i juletreet eller slike som vi kan behandle slik vi vil.

Derimot står det advarende at ”Satan kan gjøre seg om til en lysets engel”. Hva skulle vel en engel gi oss som ikke Jesus allerede har skaffet til veie for oss? Paulus skrev til galaterne at selv om en engel skulle forkynne et annet evangelium enn hans, så skal han være forbannet. Det er intet nytt under solen. Nei New Age, Astarte og åndelig manupulasjon slik sjamaner gjør er ikke noe annet en Old Age. Noe kristne burde ta avstand fra.

St. Olav kjempet mot hedendom i sin tid, la oss kjempe mot den i vår tid. Du vet vel forresten om at også du er en Sankt – de som er døpt til Kristus er hellige, så ”Sankter er vi allihopa”.

Nei la oss holde oss til det sentrale, menneskers frelse i Kristus, la oss holde oss til evangeliet. La oss bygge videre på den gode arv som kristne før oss har lagt. Slik som også Herrens apostel sier: ”I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.”

La oss ha Olavs eksempel for oss i vår iver etter å spre Guds evangelium, men selvsagt ikke på en blodig måte. Da kan Gud se ned fra sin trone, se på folket sitt med ett smil, for folket som har Herren til Gud, har han valgt til sin eiendom. Vi er hans eiendom i Kristus. Kjøpt til Gud gjennom Jesu dyrebare blod.

Siden kirken egentlig kun er én kirke slik den var synlig manifesterbar på Olavs tid, burde vi etterstrebe en synlig enhet oss kristne imellom i våre dager. Siden Kristus er den som forener oss og at hans ønske er at vi alle skal være ett, burde dette la seg synliggjøre ved hans bord. Og en måte å bli ett med Kristus på er å gå til nattverd. I den får vi del av Kristus, og han del i oss.

Så i nattverden nå etterpå er du hjertelig velkommen til å synliggjøre den kristne enheten og å stå opp for din tro og gjennom å gjøre det, forkynne Herrens død inntil han kommer tilbake igjen, slik Apostelen Paulus skriver til Korintermenigheten ”For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer.”

Og når han kommer, kommer han tilbake med alle sine hellige og alle sine engler, står det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Som var og er og blir én sann Gud
Fra evighet og til evighet.

Kilder: Katolsk.no