Hvorfor er Jesu oppstandelse så avgjørende i kristen tro?

Dette at Jesus stod opp fra de døde den tredje dagen har for kristne til alle tider vært det aller mest sentrale og viktigste. Vi finner Jesu oppstandelse i kirkens bekjennelsesskrifter, i NT og i kirkens tradisjon. Helt siden apostlenes dager er det blitt sunget om det verket Jesus gjorde for oss da han frelste oss på sitt kors. Siden Jesu oppstandelse fra de døde er så viktig skal vi se på hvorfor det er slik for kristne.

Bakgrunn for oppstandelsestroen
Siden de greske filosofenes tid har man snakket om menneskets udødelige sjel og med denne udødelighet også et behov for å forstå kontinuiteten av det nye livet bakenfor døden. I jødisk tradisjon snakket man om et sted (She’ol) hvor man ble samlet til sine fedre. Dette var en dyster oppfattning av døden og den kom til å endre seg etter eksilet i Babylon. I Dan 12, 2 ”hvor de som sover i jorden, skal våkne opp,”. Likeledes i Esekiel 37 om de døde benene i dalen som får nytt liv. Det virker som om troen på Gud som gir nytt liv fra de døde vokser frem under denne tiden og blir et håp (jf. 2 Makk 7,14) – det gudinngitte håpet. Hva som enda ikke var utviklet på Jesu tid var nytt liv for de døde etter døden. Jesus vitnet flere ganger til disiplene sine om at han skulle dø og oppstå fra de døde igjen og at han gjorde dette til gang for sine etterfølgere, ja for hele verden. Paulus viser at han regner med den troen som kjent. I Rom 4,17, i sin redegjørelse for Abrahams rettferdiggjørende tro sier han at Abraham ”trodde på den Gud som gjør de døde levende og byr det som ikke er, å bli til.” (jf. Gen 1 og 2, Hebr. 11,3).

Slik blir det etter Jesu oppstandelse ikke lengre kun ett håp , men en tro forankret i vitnenes vitnesbyrd. Jesu forutsigelse av hendelsene påskemorgen blir bevitnet av kvinnene først og siden av mennene. Graven ble ikke åpnet for at Jesus skulle komme ut, men for at vitnene skulle se at han var oppstått og at graven var tom.

Hvorfor Jesu oppstandelse var og er så viktig
Bibelen, både GT og NT, beskriver mennesket som falt fra Gud og med skyld overfor ham. Denne skyld og synd kunne ikke mennesket komme fra. Verden er full av religioner som forsøker å finne veier for å blidgjøre en eller annen gud som de opplever de står i skyld til. For å si det litt folkelig, så har alle religioner en grav å gå til for å dvele ved sin religionsstifters grav, men kristendommen har en åpen og tom grav. Vår frelser er oppstanden fra de døde. Han lever og sitter i dag ved Gud vår Fars høyre side. Paulus sier i Ef 2,3 at ”Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre”. Menneskets stand innfor Gud var og er skyldig. Siden alle mennesker fikk del av de første menneskenes fall, fikk del av naturen under Guds vrede, slik var alle mennesker fanget under synden og urettferdigheten. NT omtaler alle slike handlinger vi gjør for å etablere vår egen rettferdighet som ”døde gjerninger”. Paulus innlemmer hele mennekeheten i Adams fall både her i 1 Kor og i Rom 5. Vi er skyldige innfor Gud.

Paulus om oppstandelsens viktighet
Det er utvilsomt i 1 Kor 15 at vårt spørsmål finner sitt eksplisitte svar. Paulus skriver at han ved dette overleverer til korinterne det han selv først mottok, nemlig at: ”at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter de tolv.” (1 Kor 15,3b-5). Han ”døde for våre synder” utelukker at vi kan gjøre dette selv. Også på Paulus tid var det noen som ikke trodde på oppstandelsen, men Paulus kontrer med at om ikke Kristus er oppstanden, er vi fremdeles i våre synder og de som døde i troen på Kristus døde forgjeves. Vårt budskap er ingen ting om Kristus ikke har stått opp (1 Kor 15,14). Den kristne tro er uten mening om Kristus ikke er stått opp og vi er fremdeles i våre synder (1 Kor 15,17), sier Paulus, noe som klart bekrefter at Jesu oppstandelse fra de døde er av aller viktigste nødvendighet å regne med. Paulus forsikrer at ”nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.” (1 Kor 15,20).

At alle mennesker er skyldige kan, sier Braathen/Jensson, forklares som en ulykke. Vi kan ikke leve likegyldige overfor en ulykke. Den bare kommer og det er ikke noe vi kan gjøre med det. Vi må lære oss å leve med omstendighetene etter den. De tenker seg at et barn sitter i veikanten å leker da en lastebil kommer kjørende. Lastebilen er på vei til å kjøre over det lille barnet. Da dukker det opp en redningsmann for barnet og river det med seg ut av veibanen, men blir selv drept. Han som kjørte lastebilen drepte barnets redningsmann og ble skyldig i å drepe barnets redningsmann. Mange tenker at vi mennesker er det lille barnet, men sier Braathen/Jensson, vi kjører lastebilen. Gjennom vårt liv ville vi kjørt i hjel det lille barnet, men kommer i skade for å kjøre ned dets redningsmann i stedet. Redningsmannen er Jesus og fordi han oppstår fra de døde kan han tilgi oss alle våre synder. Jesus kastet seg altså i vår bane. Jesu soning for våre synder var ingen fiksjon, men en realitet. Siden Jesus var virkelig var også hans offer det. Hebreerbrevet bevitner sterkest i NT om at Jesus offret seg for oss alle ”én gang for alle” .

Så på spørsmålet om skyld for dette drapet på Jesus må vi si, det var vi som drepte ham. Vår syndige natur ville ført oss alle i fordervelsen om ikke Jesus hadde kastet seg i veien for oss og stoppet oss. Vi er m.a.o. alle skyldige og det nytter ikke å skylde Jesu død på jødene alene, eller på Herodes og Pilatus eller de jødiske skriftlærde og folkets eldste. Det må forkastes slik det er hevdet i Peters evangelium (ca. 250 e.kr) at Pilatus kun spilte en mindre rolle og at Herodes var den mest skyldige. Jødene via de eldste fikk her skylden for hans død. Bedre er det slik Justin Martyr hevder at både jødene og romerne drepte Jesus, og de misforstod sin Messias og behandlet ham dårlig. Dette førte dette til jødisk hat mot kristne. Flere andre teologer som Meliton av Sardes, Irenaeus, Origenes og John Chrystostom hadde teorier rundt dette, men den mest plausible løsning er jo at vi alle har drept Messias, Jesus Kristus verdens frelser.

”Oppreist med Kristus”
Luthers store oppdagelse var jo rettferdiggjørelsen av tro. Han opplevde seg skyldig og kunne ikke fri seg fra den syndeskyld han var så plaget av. Fordi oppstandelsen skjedde til vår fordel er det at troen rettferdiggjør den som tror. Rom 4,24-25 sier det eksplisitt at ”Det gjelder også oss. Vi skal få rettferdigheten tilregnet når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige for Gud.” Som kristne stolte apostlene på Gud i helt konkrete situasjoner som i tider av forfølgelse ”for vi ville ikke lite på oss selv, men på Gud som oppreiser fra de døde.” (2 Kor 1,9). Denne troen på å bli oppreist med Kristus var altså den gang sterk ”For vi vet at han som oppreiste Herren Jesus, han skal også oppreise oss sammen med ham og føre oss fram til seg sammen med dere.” (2 Kor 4,14).
Siden alle er syndere, må alle søke Guds rettferdighet og ikke søke å etablere sin egen. Luther var meget klar på dette området. Om Kristus døde for våre synderes skyld må vi ikke våge å gjøre noen handling for å blidgjøre Gud. Da faller man ut av nåden og faller inn under fordømmelsen igjen. Han sier: ”Kristus tok det på seg og skapte en god samvittighet i meg. Om jeg så faller om i sengen og synker inn i døden, er det likevel ikke å dø; for Kristus har kledd seg i meg, er gått inn i min person og er nå en synder i mitt sted.” Det faktum at Jesus er stått opp fra de døde gir oss hans rettferdighet. Dette har vi ikke klart selv, men Gud. Gud satte Jesus i vårt sted og lot vår rettmessige straff ramme seg selv. ”Han som ikke visste av synd [Jesus], har han [Gud] gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.” Når denne rettferdigheten er vunnet av Jesus og skjenket oss i troen blir dette noe å kjempe for for kristne. Jesus og den kristne bytter plass. ”Den timelige død angriper ham [Jesus], vil fortære ham og sluker ham. Men i ham finner den ingen timelig, men en evig person, en som ikke kan dø. Derfor fortar den seg med dette vågestykket, for i Kristus er skjult en livskraft som fortærer døden og den blir den for mektig.” Jesus vant over døden, menneskets verste fiende som vi var bundet i frykt under hele vårt liv inntil Kristus. Derfor kunne Paulus si: ”[...] Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham? [...] Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, [...] Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? [...] Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” Dette peker fremover, eskatologisk.

Oppstandelsens konsekvenser for kristen tro
At Jesus stod opp fra de døde henger også sammen med vår fremtid. Eskatologisk sett er ikke menneskelivet over ved døden. Alle mennesker skal stå opp fra de døde, men ikke alle til evig liv. At Jesus berger de som tilhører han er det kristne håpet. Likesom han stod opp fra de døde, skal også vi gjøre det samme. Hans oppstandelse blir et mønster for oss. ”Gud reiste Herren opp fra de døde, og ved sin kraft skal han også reise oss opp.” I evangeliene er det synlig at Jesu oppstandelseslegeme ga rom for funderinger. Jesus var ikke et spøkelse, men hadde en kropp av kjøtt og bein. Han kunne spise og deretter gå gjennom døren uten at maten han hadde spist hang fast på døren. De kjente stundom ikke igjen Jesus utenom da han gav seg til kjenne. Siden hans oppstandelse er et mønster for oss og han er førstegrøden av de oppstandne, ser det ut som om det er kontinuitet i sjelen/ånden og kroppen kun delvis. Mulig er det spesielt med hans kropp fordi han var uten synd og at vår derfor skal gå til grunne ”fra jord og til jord” slik liturgien vår sier.

Paulus lager seg et skjema på hvordan dette skal forståes eller slik han tenker oppstandelsen. 1) Du kan ikke få liv igjen uten at du dør. 2) sådd forgjengelig, oppstår uforgjengelig, 3) vanære, herlighet, 4) svakhet, styrke, 5) legeme med sjel, åndelig legeme med sjel.
Identitetsbytte og rollebyttet er også her på plass. Likesom han ble gjort til synd for oss slik at vi skulle få rettferdighet fra Gud, skal vi om vi har båret det første menneskets bilde (Adam) få bære det andre menneskets bilde (Jesus). Da blir endelig vårt dødelige og forgjengelige ikledt udødelighet og uforgjengelighet – og dette er det kristne håpet. Uten dette rollebyttet og denne redningsaksjonen fra Guds side ville det ikke være noen kristen tro. Oppstandelsen, Jesu oppstandelse er Alfa og Omega for den kristne tro. I fremtiden skal Guds rike fullstendig overvinne all synd og død. Alle menneskets fiender er beseiret av vår redningsmann.

Sakramentene
Også i dåpen og feiringen av nattverden kommer Jesu offer frem. I dåpen ikler vi oss Kristus og tar del i det nye livet her og nå. Vi får en ny identitet i dåpen, vi blir kristne. Forut for dåpen bekjenner vi vår tro, hvor vi bl.a. bekjenner: ”Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Helllige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse og det evige liv. Amen.” Denne bekjennelsen blir brukt i våre kirker i dag og har vært i bruk siden oldkirkens tid. Likheten til Paulus tidlige bekjennelse i 1 Kor 15, 3-5, er slående. Eukaristien blir det måltidet hvor den kristne og Kristus får del av hverandre på den mest påtakelige måten. Jesus sa at ”Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.” Derfor har Eukaristien vært kjernen og sentrum for kirken i alle tider fordi den gjennom den forenes med sin Herre og transenderer både tid og rom. Fremtiden vil avdekke Lammets bryllupsmåltid hvor Kristus og alle som tilhører ham skal være sammen for all tid. Gerhardsson påpeker noe som kirken alltid har visst, nemlig at: ”Man upplever den Uppståndnes närvaro särskilt i gudstjänstlivet när man döper och firar nattvard och tilber i Jesu namn.” Jesus sier jo selv at ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem”.

Konklusjon
Altså viser det apostoliske vitnesbyrdet, tradisjonen og kirkelig praksis gjennom dåp, bønn og nattverd at Jesus er berørbar og gjenstand for erfaring gjennom troen på ham - den Oppstandne. Troen på at Gud kunne gi nytt liv fra de døde vokste frem i tiden forut for Jesu inkarnasjon og hadde røtter tilbake i GT’lig tid.

Den menneskelige erfaringen av skyld og av å være preget av syndefallet løses opp gjennom troen på det offer som Jesus gjorde for oss, fordi han ble gjort til synd for oss. Dermed kunne vi gå fri. Hans oppstandelse ble Guds godkjennelse av det offer som Jesus gjorde en gang for oss alle. Uten oppstandelse er vår tro på Jesu verk på Golgata uten verdi og vi er fremdeles i våre synder. Fordi Jesus er vårt forbilde, skal det som skjedde med ham etter døden også skje dem som døde i troen på ham. Vi har en fremtid sammen med Jesus i hans rike som ennå ikke er kommet i sin fylde. Dette kan den kristne tro ikke være uten. Egenrettferdighet stenger døren til Guds rike slik Luther var så opptatt av.

Bibliografi

• "Et utvalg" i Jesustolkningar idag : tio teologer om kristologi, Stockholm: Verbum, 1995.
• Anselm, "Cur Deus homo" i Teologiske tekster : udvalg af klassiske dogmatiske tekster, Aarhus: Aarhus Universitetsforlag, 1989.
• Bauckham, Richard, "God who raises the dead : the resurrection of Jesus and early christian faith in God" i The resurrection of Jesus Christ. Redaktør Avis, Paul London: Darton Longman and Todd, 1993.
• Braaten, Carl E., "The person of Jesus Christ" i Christian dogmatics Bind 1. redaktør Braaten, Carl E. et al. Philadelphia: Fortress Press, 1984.
• Carroll, John T. og Green, Joel B., "The death of Jesus in early Christianity”: Peabody, Mass.: Hendrickson, 1995.
• Dunn, James D.G., "Paul's understanding of the death of Jesus as sacrifice" i Sacrifice and redemption : Durham essays in theology: redaktør Sykes, Stephen Cambridge: Cambridge University Press, 1991.
• Forde, Gerhard O., "Reconciliation with God og Atonement as actual event" i Christian dogmatics Bind 2.: redaktør Braaten, Carl E. et al. Philadelphia: Fortress Press, 1984.
• Gerhardsson, Birger, "Et utvalg" i Kristi uppståndelse: Lund: Novapress, 2001.
• Gudstjenestebok for Den Norske Kirke. Oslo, Verbum. 1992.
• Luther, Martin, "Rationis Latomianae confutation (1521)" i Teologiske tekster : udvalg af klassiske dogmatiske tekster, Aarhus: Aarhus Universitetsforlag, 1989.
• Luther, Martin, "To påskeprekener" i Verker i utvalg Bind 6. redaktør Lønning, Inge et al. Oslo: Gyldendal, 1983.