Diakoni er av stor betydning for kirken

Kirkens diakonale arbeide er uhyre viktig for følelsen av trygghet, varme, omsorg og kjærlighet. Uten disse synlige sidene ved menighets- og kristenlivet blir det kaldt og upersonlig både for en selv og i kirken. Gjennom å la seg involvere i noen av kirkens aktive sider skapes eiendomsfølelse og en sterk følelse av tilhørighet hos den enkelte, kirken blir ”din”.

Et av bildene som NT bruker om kirken er kroppsmetaforen. Paulus skriver om dette til korinterne slik: ”For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.” Du og jeg er ikke alene i kirken og hver person skal ikke være en øy for seg selv her. Som kristne er vi kalt til å være de svakes bror, til å bære noen annens nød, til å vise mildhet, til å kjempe for andres rett og til å tro selv når det ser mørkt ut.

Verden lærer oss at enhver er sin egen lykkes smed, at den sterke skal herske over den svake, men i Guds rike er et motsatt. Den som vil være stor skal være alles trell. Herren vasket disiplenes føtter, ikke omvendt. Alt dette viser at diakoni og medmenneskelighet er av største nødvendighet og viktighet. Du skal elske din neste som deg selv.

Vi trenger ikke å reise til Afrika eller Asia eller til fjerne kontinent for å finne behov hos noen vi kan fylle. Her hjemme sitter gamle hjemme alene og trenger besøk og hjelp.

Noen trenger samtalepartnere, noen er innflyttere og trenger hjelp til å bli integrert, andre igjen har mistet noen kjære og trenger støtte fra sine trossøsken osv. Her trenger ikke bare diakoniutvalget i menigheten en håndsrekning for å opprettholde en aktivitet, men hjelp å nå helt frem til mennesker med virkelige konkrete behov her i nabolaget, i vår menighet. Mat, blomster og slikt koster kun penger, men tid er ikke minst viktig.

Jeg vil i denne forbindelse bare lese Jesu ord om dommen: ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.” – de visste merkelig nok ikke at de gjennom å betjene sine medmennesker også tjente Gud.

Så når du har bestemt deg for hva og hvordan du vil gi, så gi helhjertet og frivillig - uten noen form for tvang. Gir du til kirken, gir du til deg selv – du gir til deg selv fordi du er satt på det samme legemet, du er satt i den samme kirke. Du skal vite at Jesus ser deg og ditt hjerte i alle dine gjøren og laden. La derfor ingen fordømme deg på grunn av din gave uansett hvordan den er. Det finnes ingen øvre grense for hva du kan gi og heller er ingen innsats for liten.

Evangeliet er nemlig ”de gode nyheter til de fattige”, og Jesu anerkjennelse av den fattige enkens gave er god trøst til alle oss som ikke har så mye materielt å gi. Enken la sin trygghet i Guds hender gjennom sin gave og ble gjennom den et eksempel for både rike og fattige til å gi av sine tilganger i kjærlighet til Guds rike. Vi trenger også å ha vår trygghet i Gud som denne enken og ikke ha vår trygghet festet til denne verden og dens rikdom alene. La oss sammen med denne fattige enken trene vår avhengighet til Gud gjennom å gi tilbake til Gud det som egentlig er hans allikevel.

Det er altså ikke likegyldig hvordan vi gir av oss selv, vår tid og våre penger. Det er kanskje ikke evnen til å gi, men viljen til å gi som er det viktigste.