En pilgrims tanker om nattverden og dåpen

Jeg ønsker å ta dere med på min personlige trosutvikling rundt dette med sakramentene dåp og nattverd. Siden jeg har en fortid innen trosbevegelsen, nemlig Livets Ord og Borg Kristne Senter, Levende Ord i Bergen og Menigheten Zoé (som det het tidligere) har det vært en læremessig endring for meg. Vi snakket også om dåp og nattverd, men betonte dette annerledes enn den lutherske kirken og de andre historiske kirkene. Så jeg er en vandringsmann som vil si noe til dere om vandringsbrødet, pilgrimskosten og om ”å bli født av vann og ånd.”

Først litt om nattverden
Da vi tidligere snakket om nattverd hadde vi tatt utgangspunkt i Paulus brev til korintermenigheten og overleveringen etter Lukas og derfor så vi måltidet kun som et symbol, og bare som et minne om hva Jesus hadde gjort for oss på korset. Vi vektla helbredelse og tilgivelse for synder i nattverden. Helbredelse fordi hans kropp ble brutt for oss, og hans blod gav tilgivelse. Nå, flere år etterpå sitter jeg altså å studerer på MF og har sett mye mer i nattverden enn jeg tidligere fikk tilgang til og trodde på. Dette er kanskje barnelærdom for dere, men en repetisjon skader vel ikke?

Nå kan nattverden kalles så mangt, ikke bare (kveldsmat) nattverd eller brødsbrytelse. Den kalles også for englemat, eukarist, vandringsbrød, Herrens måltid, minnesmåltid, eukaristisk forsamling, sakramentenes sakrament og kommunion. Kirkens nattverd er gammel og Justin Martyr (155 e.kr.) redegjør for nattverdsfeiringen til keiser Antonius Pius slik:

”Etter å ha avsluttet bønnene, hilser vi hverandre med et kyss. Deretter bæres det frem brød og et beger vann og vin til brødrenes forstander. Han tar imot dem og oppsender lov og pris til alle tings Far ved Sønnens og den Hellige Ånds navn og fremsier en lang rekke takksigelse (gresk: eukharistian) for at vi er funnet verdige til å motta alt dette fra Ham.”

Deretter delte diakonene ut det velsignede (eukaristiserte) brødet og vinen til alle som var tilstede og bar det senere ut til de som ikke var tilstede. Hva jeg oppdaget var at de første kristne i tillegg til at de mintes Jesus også regnet med både hans åndelige og fysiske tilstedeværelse i nattverden. Det som Luther kalte realpresens. Dette var nytt. Jeg lette og fant i den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, Konkordieboken, dette:

Luther skrev: ”Hva er nattverds-sakramentet? Det er Jesu Kristi sanne legeme og blod i og under brødet og vinen, ved Kristus selv gitt til oss kristne for at vi skal ete og drikke det. [...] det er brød og vin som er innesluttet i Guds Ord og bundet til det. [...] Når Ordet kommer til den utvortes (materielle) ting, så blir den et sakrament. [...] Ordet må gjøre elementet til sakrament, hvis ikke, er det bare et ytre element. [...] Vi går til sakramentet fordi vi der mottar den dyrebare skatt ved hvilken vi får syndenes forlatelse.” Dette var sjokkerende annerledes enn jeg tidligere hadde trodd. Ikke rart at ”andre kristne” vektla nattverden så mye da.

Når jeg nå undersøkte dette med brød og vin i Bibelen oppdaget jeg spennende ting og så på fortellingene med nye øyne:

• Jesus ble født i Betlehem, som betyr brødhuset (Beth -lehem) hebraisk logikk dvs. Hus-brød. (Luk 2,4-7 par. 7,42) Hvorfor hadde jeg ikke sett dette tidligere? Jeg hadde hørt juleevangeliet mange ganger før? Han som er født i Brødhuset, er verdens brød (Joh 6,29-35, 48-51, 53-58). Og brødet fra himmelen (Jesus) gjør brødunder, alle får nok (Joh 6,10-13) skikkelig eukaristi (takksigelse) der. Og når han lærer oss hvordan vi skal be, lærer han oss i Fadervår - ”gi oss i dag vårt daglige brød” og setter oss som troende i samme posisjon i forhold til Gud som jødene under ørkenvandringen. Vi er hver dag avhengige av ham og vi kan heller ikke samle manna til i morgen for da blir maten fordervet. Vi skulle være avhengige av hverandre.

• Jesu første tegn i Johannes evangeliet ble en parallell til brødunderet. Vannet ble forvandlet til vin. En foregripelse av det himmelske nattverdsmåltid. Atter en gang, nok til alle. På korset rant det ut vann og blod fra Jesu side. Og i nattverden blandes vinen med vann. Det forløsende paktens blod. Mye mer kan sies om alt. Plutselig så jeg at Bibelen var full av både vann og brød og vin.

Jeg ble satt inn i den store sammenhengen
Jeg fikk nå en ny følelse når jeg gikk frem til nattverd etter dette. Nå fikk jeg virkelig del av Kristi legeme og blod som var gitt for meg. Jeg spiste nå englemat som Elia og hvit smakløs manna kalt vandringsbrød som jødene i ørkenen (minner jo om oblaten ikke sant?). Englematen som Elia fikk gav åndelig og fysisk styrke. Denne maten måtte han spise om ikke veien skulle bli for lang for ham. Og slik ser jeg på nattverden i dag. Jeg må ta del av den oftere og oftere om ikke veien jeg skal gå skal bli for lang for meg. Er det slik også for deg?

Nå ble jeg en del av noe mye større og mer opprinnelig enn jeg tidligere hadde erfart. Jeg ante tradisjonen tilbake gjennom kirkehistorien (f.eks. via Justin Martyr) og ned til apostlene som praktiserte dette daglig. Dette ble stort. Jesus ble nærværende når vi var samlet i hans navn (Matt 18,20), han kom nærme gjennom sitt ord og nærmest i nattverden. Jesus kunne også møtes i andre mennesker som vi møtte (dette du gjorde mot en av disse minste, gjorde du mot meg - Matt 25,31-46). Og han var nærværende i sine sakramenter. Det med sakrament var jo som sagt også noe nytt. Det ble også dåpen.

Litt om dåpen
Vi hadde tidligere kun vektlagt troen som det frelsende og dåpen som en synlig ordning og et tegn på at vi allerede hadde blitt ”født på nytt”, men dette måtte endre seg. Nå fant jeg i dåpen frelse og innlemmelse i Kristi kropp. Siden jeg allerede som nyfødt av naturen tilhørte vreden (Ef 3.3) trengte jeg frelse så fort som mulig. Ble ikke Jesus selv båret frem til Herrens hus av sine foreldre som barn? Som voksen, som student på MF fant jeg tilbake til dåpens nåde og ble et bønnesvar fra kirkens side om at Gud måtte ”kalle de frafalne tilbake til dåpens nåde.” Jeg var tilbake i min barndoms kirke. Kirken som hadde vært der før jeg ble født og som skal stå der slik Jesus har lovet inntil Han kommer tilbake.

Siden jeg er far til to jenter som ikke var døpt, hva skulle vi gjøre? Vi valgte omsider å døpe barna våre. Dagen etter vi døpte dem (våren 2006) opplevde jeg en stor lettelse over at de også hadde del i denne dåpens nåde. Jeg hadde ikke hindret dem å komme til Jesus. Denne lettelse lignet på den jeg opplevde den dagen jeg omvendte meg og begynte vegen tilbake til farshuset. Lik den bortkomne sønnen, hadde jeg kommet til meg selv og begynt veien tilbake til en god og kjærlig Far som hadde gjort alt ferdig for meg – slik han har gjort alt ferdig for dere også.

Når jeg ser tilbake på min troshistorie er jeg takknemlig for at Gud har bevart meg gjennom hele tiden jeg var i trosbevegelsen. Prosessen ut var vanskelig, men ved Guds nåde har jeg kommet gjennom den. Sakramentene har blitt gjenstand for takksigelse og jeg har fått lov til å dele ut vinen i nattverden. Det oppleves stort og ærefult å få bidra i den tjenesten. Også det privilegium det var å få døpe ei lita jente i praksisperioden tenker jeg også på med stor glede. Den dagen reiste jeg fra kirken litt lykkeligere enn på lenge. Den allmektige Gud hadde nå gitt henne sin Hellige Ånd, gjort henne til sitt barn og tatt henne inn i sin troende menighet. Sannelig skjer et under i dåpen hvor livet skapes av ord – og jeg fikk være med.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!