Hvorfor er Jesu oppstandelse så avgjørende i kristen tro?

Dette at Jesus stod opp fra de døde den tredje dagen har for kristne til alle tider vært det aller mest sentrale og viktigste. Vi finner Jesu oppstandelse i kirkens bekjennelsesskrifter, i NT og i kirkens tradisjon. Helt siden apostlenes dager er det blitt sunget om det verket Jesus gjorde for oss da han frelste oss på sitt kors. Siden Jesu oppstandelse fra de døde er så viktig skal vi se på hvorfor det er slik for kristne.

Bakgrunn for oppstandelsestroen
Siden de greske filosofenes tid har man snakket om menneskets udødelige sjel og med denne udødelighet også et behov for å forstå kontinuiteten av det nye livet bakenfor døden. I jødisk tradisjon snakket man om et sted (She’ol) hvor man ble samlet til sine fedre. Dette var en dyster oppfattning av døden og den kom til å endre seg etter eksilet i Babylon. I Dan 12, 2 ”hvor de som sover i jorden, skal våkne opp,”. Likeledes i Esekiel 37 om de døde benene i dalen som får nytt liv. Det virker som om troen på Gud som gir nytt liv fra de døde vokser frem under denne tiden og blir et håp (jf. 2 Makk 7,14) – det gudinngitte håpet. Hva som enda ikke var utviklet på Jesu tid var nytt liv for de døde etter døden. Jesus vitnet flere ganger til disiplene sine om at han skulle dø og oppstå fra de døde igjen og at han gjorde dette til gang for sine etterfølgere, ja for hele verden. Paulus viser at han regner med den troen som kjent. I Rom 4,17, i sin redegjørelse for Abrahams rettferdiggjørende tro sier han at Abraham ”trodde på den Gud som gjør de døde levende og byr det som ikke er, å bli til.” (jf. Gen 1 og 2, Hebr. 11,3).

Slik blir det etter Jesu oppstandelse ikke lengre kun ett håp , men en tro forankret i vitnenes vitnesbyrd. Jesu forutsigelse av hendelsene påskemorgen blir bevitnet av kvinnene først og siden av mennene. Graven ble ikke åpnet for at Jesus skulle komme ut, men for at vitnene skulle se at han var oppstått og at graven var tom.

Hvorfor Jesu oppstandelse var og er så viktig
Bibelen, både GT og NT, beskriver mennesket som falt fra Gud og med skyld overfor ham. Denne skyld og synd kunne ikke mennesket komme fra. Verden er full av religioner som forsøker å finne veier for å blidgjøre en eller annen gud som de opplever de står i skyld til. For å si det litt folkelig, så har alle religioner en grav å gå til for å dvele ved sin religionsstifters grav, men kristendommen har en åpen og tom grav. Vår frelser er oppstanden fra de døde. Han lever og sitter i dag ved Gud vår Fars høyre side. Paulus sier i Ef 2,3 at ”Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre”. Menneskets stand innfor Gud var og er skyldig. Siden alle mennesker fikk del av de første menneskenes fall, fikk del av naturen under Guds vrede, slik var alle mennesker fanget under synden og urettferdigheten. NT omtaler alle slike handlinger vi gjør for å etablere vår egen rettferdighet som ”døde gjerninger”. Paulus innlemmer hele mennekeheten i Adams fall både her i 1 Kor og i Rom 5. Vi er skyldige innfor Gud.

Paulus om oppstandelsens viktighet
Det er utvilsomt i 1 Kor 15 at vårt spørsmål finner sitt eksplisitte svar. Paulus skriver at han ved dette overleverer til korinterne det han selv først mottok, nemlig at: ”at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter de tolv.” (1 Kor 15,3b-5). Han ”døde for våre synder” utelukker at vi kan gjøre dette selv. Også på Paulus tid var det noen som ikke trodde på oppstandelsen, men Paulus kontrer med at om ikke Kristus er oppstanden, er vi fremdeles i våre synder og de som døde i troen på Kristus døde forgjeves. Vårt budskap er ingen ting om Kristus ikke har stått opp (1 Kor 15,14). Den kristne tro er uten mening om Kristus ikke er stått opp og vi er fremdeles i våre synder (1 Kor 15,17), sier Paulus, noe som klart bekrefter at Jesu oppstandelse fra de døde er av aller viktigste nødvendighet å regne med. Paulus forsikrer at ”nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.” (1 Kor 15,20).

At alle mennesker er skyldige kan, sier Braathen/Jensson, forklares som en ulykke. Vi kan ikke leve likegyldige overfor en ulykke. Den bare kommer og det er ikke noe vi kan gjøre med det. Vi må lære oss å leve med omstendighetene etter den. De tenker seg at et barn sitter i veikanten å leker da en lastebil kommer kjørende. Lastebilen er på vei til å kjøre over det lille barnet. Da dukker det opp en redningsmann for barnet og river det med seg ut av veibanen, men blir selv drept. Han som kjørte lastebilen drepte barnets redningsmann og ble skyldig i å drepe barnets redningsmann. Mange tenker at vi mennesker er det lille barnet, men sier Braathen/Jensson, vi kjører lastebilen. Gjennom vårt liv ville vi kjørt i hjel det lille barnet, men kommer i skade for å kjøre ned dets redningsmann i stedet. Redningsmannen er Jesus og fordi han oppstår fra de døde kan han tilgi oss alle våre synder. Jesus kastet seg altså i vår bane. Jesu soning for våre synder var ingen fiksjon, men en realitet. Siden Jesus var virkelig var også hans offer det. Hebreerbrevet bevitner sterkest i NT om at Jesus offret seg for oss alle ”én gang for alle” .

Så på spørsmålet om skyld for dette drapet på Jesus må vi si, det var vi som drepte ham. Vår syndige natur ville ført oss alle i fordervelsen om ikke Jesus hadde kastet seg i veien for oss og stoppet oss. Vi er m.a.o. alle skyldige og det nytter ikke å skylde Jesu død på jødene alene, eller på Herodes og Pilatus eller de jødiske skriftlærde og folkets eldste. Det må forkastes slik det er hevdet i Peters evangelium (ca. 250 e.kr) at Pilatus kun spilte en mindre rolle og at Herodes var den mest skyldige. Jødene via de eldste fikk her skylden for hans død. Bedre er det slik Justin Martyr hevder at både jødene og romerne drepte Jesus, og de misforstod sin Messias og behandlet ham dårlig. Dette førte dette til jødisk hat mot kristne. Flere andre teologer som Meliton av Sardes, Irenaeus, Origenes og John Chrystostom hadde teorier rundt dette, men den mest plausible løsning er jo at vi alle har drept Messias, Jesus Kristus verdens frelser.

”Oppreist med Kristus”
Luthers store oppdagelse var jo rettferdiggjørelsen av tro. Han opplevde seg skyldig og kunne ikke fri seg fra den syndeskyld han var så plaget av. Fordi oppstandelsen skjedde til vår fordel er det at troen rettferdiggjør den som tror. Rom 4,24-25 sier det eksplisitt at ”Det gjelder også oss. Vi skal få rettferdigheten tilregnet når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige for Gud.” Som kristne stolte apostlene på Gud i helt konkrete situasjoner som i tider av forfølgelse ”for vi ville ikke lite på oss selv, men på Gud som oppreiser fra de døde.” (2 Kor 1,9). Denne troen på å bli oppreist med Kristus var altså den gang sterk ”For vi vet at han som oppreiste Herren Jesus, han skal også oppreise oss sammen med ham og føre oss fram til seg sammen med dere.” (2 Kor 4,14).
Siden alle er syndere, må alle søke Guds rettferdighet og ikke søke å etablere sin egen. Luther var meget klar på dette området. Om Kristus døde for våre synderes skyld må vi ikke våge å gjøre noen handling for å blidgjøre Gud. Da faller man ut av nåden og faller inn under fordømmelsen igjen. Han sier: ”Kristus tok det på seg og skapte en god samvittighet i meg. Om jeg så faller om i sengen og synker inn i døden, er det likevel ikke å dø; for Kristus har kledd seg i meg, er gått inn i min person og er nå en synder i mitt sted.” Det faktum at Jesus er stått opp fra de døde gir oss hans rettferdighet. Dette har vi ikke klart selv, men Gud. Gud satte Jesus i vårt sted og lot vår rettmessige straff ramme seg selv. ”Han som ikke visste av synd [Jesus], har han [Gud] gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.” Når denne rettferdigheten er vunnet av Jesus og skjenket oss i troen blir dette noe å kjempe for for kristne. Jesus og den kristne bytter plass. ”Den timelige død angriper ham [Jesus], vil fortære ham og sluker ham. Men i ham finner den ingen timelig, men en evig person, en som ikke kan dø. Derfor fortar den seg med dette vågestykket, for i Kristus er skjult en livskraft som fortærer døden og den blir den for mektig.” Jesus vant over døden, menneskets verste fiende som vi var bundet i frykt under hele vårt liv inntil Kristus. Derfor kunne Paulus si: ”[...] Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham? [...] Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, [...] Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? [...] Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” Dette peker fremover, eskatologisk.

Oppstandelsens konsekvenser for kristen tro
At Jesus stod opp fra de døde henger også sammen med vår fremtid. Eskatologisk sett er ikke menneskelivet over ved døden. Alle mennesker skal stå opp fra de døde, men ikke alle til evig liv. At Jesus berger de som tilhører han er det kristne håpet. Likesom han stod opp fra de døde, skal også vi gjøre det samme. Hans oppstandelse blir et mønster for oss. ”Gud reiste Herren opp fra de døde, og ved sin kraft skal han også reise oss opp.” I evangeliene er det synlig at Jesu oppstandelseslegeme ga rom for funderinger. Jesus var ikke et spøkelse, men hadde en kropp av kjøtt og bein. Han kunne spise og deretter gå gjennom døren uten at maten han hadde spist hang fast på døren. De kjente stundom ikke igjen Jesus utenom da han gav seg til kjenne. Siden hans oppstandelse er et mønster for oss og han er førstegrøden av de oppstandne, ser det ut som om det er kontinuitet i sjelen/ånden og kroppen kun delvis. Mulig er det spesielt med hans kropp fordi han var uten synd og at vår derfor skal gå til grunne ”fra jord og til jord” slik liturgien vår sier.

Paulus lager seg et skjema på hvordan dette skal forståes eller slik han tenker oppstandelsen. 1) Du kan ikke få liv igjen uten at du dør. 2) sådd forgjengelig, oppstår uforgjengelig, 3) vanære, herlighet, 4) svakhet, styrke, 5) legeme med sjel, åndelig legeme med sjel.
Identitetsbytte og rollebyttet er også her på plass. Likesom han ble gjort til synd for oss slik at vi skulle få rettferdighet fra Gud, skal vi om vi har båret det første menneskets bilde (Adam) få bære det andre menneskets bilde (Jesus). Da blir endelig vårt dødelige og forgjengelige ikledt udødelighet og uforgjengelighet – og dette er det kristne håpet. Uten dette rollebyttet og denne redningsaksjonen fra Guds side ville det ikke være noen kristen tro. Oppstandelsen, Jesu oppstandelse er Alfa og Omega for den kristne tro. I fremtiden skal Guds rike fullstendig overvinne all synd og død. Alle menneskets fiender er beseiret av vår redningsmann.

Sakramentene
Også i dåpen og feiringen av nattverden kommer Jesu offer frem. I dåpen ikler vi oss Kristus og tar del i det nye livet her og nå. Vi får en ny identitet i dåpen, vi blir kristne. Forut for dåpen bekjenner vi vår tro, hvor vi bl.a. bekjenner: ”Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Helllige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse og det evige liv. Amen.” Denne bekjennelsen blir brukt i våre kirker i dag og har vært i bruk siden oldkirkens tid. Likheten til Paulus tidlige bekjennelse i 1 Kor 15, 3-5, er slående. Eukaristien blir det måltidet hvor den kristne og Kristus får del av hverandre på den mest påtakelige måten. Jesus sa at ”Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.” Derfor har Eukaristien vært kjernen og sentrum for kirken i alle tider fordi den gjennom den forenes med sin Herre og transenderer både tid og rom. Fremtiden vil avdekke Lammets bryllupsmåltid hvor Kristus og alle som tilhører ham skal være sammen for all tid. Gerhardsson påpeker noe som kirken alltid har visst, nemlig at: ”Man upplever den Uppståndnes närvaro särskilt i gudstjänstlivet när man döper och firar nattvard och tilber i Jesu namn.” Jesus sier jo selv at ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem”.

Konklusjon
Altså viser det apostoliske vitnesbyrdet, tradisjonen og kirkelig praksis gjennom dåp, bønn og nattverd at Jesus er berørbar og gjenstand for erfaring gjennom troen på ham - den Oppstandne. Troen på at Gud kunne gi nytt liv fra de døde vokste frem i tiden forut for Jesu inkarnasjon og hadde røtter tilbake i GT’lig tid.

Den menneskelige erfaringen av skyld og av å være preget av syndefallet løses opp gjennom troen på det offer som Jesus gjorde for oss, fordi han ble gjort til synd for oss. Dermed kunne vi gå fri. Hans oppstandelse ble Guds godkjennelse av det offer som Jesus gjorde en gang for oss alle. Uten oppstandelse er vår tro på Jesu verk på Golgata uten verdi og vi er fremdeles i våre synder. Fordi Jesus er vårt forbilde, skal det som skjedde med ham etter døden også skje dem som døde i troen på ham. Vi har en fremtid sammen med Jesus i hans rike som ennå ikke er kommet i sin fylde. Dette kan den kristne tro ikke være uten. Egenrettferdighet stenger døren til Guds rike slik Luther var så opptatt av.

Bibliografi

• "Et utvalg" i Jesustolkningar idag : tio teologer om kristologi, Stockholm: Verbum, 1995.
• Anselm, "Cur Deus homo" i Teologiske tekster : udvalg af klassiske dogmatiske tekster, Aarhus: Aarhus Universitetsforlag, 1989.
• Bauckham, Richard, "God who raises the dead : the resurrection of Jesus and early christian faith in God" i The resurrection of Jesus Christ. Redaktør Avis, Paul London: Darton Longman and Todd, 1993.
• Braaten, Carl E., "The person of Jesus Christ" i Christian dogmatics Bind 1. redaktør Braaten, Carl E. et al. Philadelphia: Fortress Press, 1984.
• Carroll, John T. og Green, Joel B., "The death of Jesus in early Christianity”: Peabody, Mass.: Hendrickson, 1995.
• Dunn, James D.G., "Paul's understanding of the death of Jesus as sacrifice" i Sacrifice and redemption : Durham essays in theology: redaktør Sykes, Stephen Cambridge: Cambridge University Press, 1991.
• Forde, Gerhard O., "Reconciliation with God og Atonement as actual event" i Christian dogmatics Bind 2.: redaktør Braaten, Carl E. et al. Philadelphia: Fortress Press, 1984.
• Gerhardsson, Birger, "Et utvalg" i Kristi uppståndelse: Lund: Novapress, 2001.
• Gudstjenestebok for Den Norske Kirke. Oslo, Verbum. 1992.
• Luther, Martin, "Rationis Latomianae confutation (1521)" i Teologiske tekster : udvalg af klassiske dogmatiske tekster, Aarhus: Aarhus Universitetsforlag, 1989.
• Luther, Martin, "To påskeprekener" i Verker i utvalg Bind 6. redaktør Lønning, Inge et al. Oslo: Gyldendal, 1983.

Du er kalt til Det store gjestebudet

3. søndag etter pinse
Dette hellige står evangelium skrevet hos Lukas i det 14 kapittel:

”Men Jesus sa til ham: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: 'Kom, for nå er alt ferdig!' Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: 'Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' En annen sa: 'Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' Og en tredje sa: 'Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.' Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husets herre harm og sa til tjeneren: 'Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.' Tjeneren kom tilbake og sa: 'Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.' Da sa herren til tjeneren: 'Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.'»”

Slik lyder Herrens ord.

Til dåpsbarna med følge
Ja kjære dåpsbarn med foreldre og faddere, gratulerer med dagen. Vi gleder oss alle sammen med dere, dere som nå har døpt barna deres for at de skal tilhøre Jesus. Til dåpen har dere pyntet barna i fine dåpskjoler som faktisk er et forbilde på bryllupsklærne som det står om i Bibelen og som vi hørte det ble lest om tidligere. Dåpskjolen er faktisk tenkt at man skal vokse inn i, både fysisk og åndelig, så til konfirmasjon passer den akkurat.

Det står også i Bibelen om at de som er døpt til Kristus er ikledt ham, de har blitt født av vann og ånd og er altså pånyfødt i dette gjenfødelsens bad, så dette er en stor dag, en andre fødselsdag.

I dåpen fikk vi alle festantrekket til det store gjestebudet utdelt, både fysisk som vi ser her i dag og åndelig sett. Dette store himmelske bryllup står omtalt i Johannes åpenbaring. Vi leste der ”[...] Lammets bryllup er kommet.
Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin [...] Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» [...] «Dette er Guds sanne ord.»”

Dåpens forpliktelser
Det er til dette Lammets bryllupsmåltid vi er innbudt til, til en himmelsk fest hvor alle er befridd fra synd, sykdom, (gode og dårlige unnskyldninger) og hvor døden ikke skal være mer. Dåpen er en hellig handling som fortjener å bli tatt på fullt alvor og siden Gud tilbyr sin frelse gjennom dåpen er det en stor glede for hele Guds kirke. Fordi dåpen forbinder barnet med Gud selv følger det forpliktelser med dåpen som fortjener å bli tatt på alvor for barnets skyld. Vi leste om dette i forbindelse med dåpen:

”at denne menigheten og hele vår kirke sammen med foreldre og faddere har fått del i et hellig ansvar: å be for barnet, lære det selv å be, og hjelpe det til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at det kan bli hos Kristus når det vokser opp, likesom det ved dåpen ble forent med ham.”

De fleste har vel et godt forhold til kveldsritualene, til aftenbønnen. Hvem har vel ikke bedt ”Kjære Gud jeg har det godt”, eller ”Jeg er trøtt og går til ro”, eller ”Jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg” eller lignende? Mange kjenner igjen dette.
Hjemme hos oss ber vi aftenbønn hver kveld, og ofte også en egen fri bønn om det er noe mine døtre eller jeg har på hjertet. Slik blir Gud en naturlig del av hverdagen både deres og min. Ved å lese i barnebibler for dem, begynner barna snart å stille spørsmål til det fantastiske de hører, og da er de jo mottakelige for undervisning i Guds ord, men det er en siste ting som jeg vil nevne i denne forbindelse, nemlig nattverden. De må lære å bruke Herrens nattverd. Derfor vil jeg si noe om den nå.

”Kallets søndag” maner til oppgjør med våre unnskyldninger
Og her kommer dagens tekst inn, dagens tekst som advarer oss mot å ha unnskyldninger for å ikke akseptere kallet til det himmelske gjestebud jeg har talt om. Begynnelsen på vårt kall er å bli døpt, gjennom det blir vi Herrens disipler og i vårt kristne liv kalles vi stadig til fortsettelse på det nye livet. Vi kalles på nytt til en forsmak på Lammets bryllupsmåltid, vi kalles på nytt til nattverd i Herrens hus.

Når vi leser preken teksten kan man jo alltids lure på hvorfor de takket nei til et gjestebud, et selskap. De som takket nei hadde jo egentlig ikke dårlige grunner til ikke å komme. De som var kallet til gjestebudet hadde gitt kjøp av eiendom, dyrehold og hvetebrødsdager (ekteskap) prioritet fremfor selskapligheter. Det virker som fornuftige grunner. Ansvar fremfor festligheter virker ikke dumt.

Men i likhet med disse i lignelsen, har også vi vårt oppsett med unnskyldninger. Vi er ofte mestere i unnskyldninger, og jeg vet med meg selv at jeg heller tok oppvasken, ryddet, støvsugde hjemme - ja til og med det å vanne blomster ble viktig før jeg leste det siste til eksamen. Ingen kunne jo lese med rot rundt seg osv. Det vanskelige ble utsatt til fordel for noe annet enn det jeg egentlig burde ha gjort.

Slik er det, vi har våre prioriteringer. Gud har sine. Når Gud i dag kaller oss til sitt bord, kan vi sjekke opp og justere våre prioriteringer. Jeg tror at om det virkelig gikk opp for oss hva vi kunne gå glipp av, ville vi nok ryddet unna alle hindringer og unnskyldninger som avskjærer oss fra å komme til Herrens bord. For selskapet Jesus snakker om og som skal finne sted en gang i fremtiden vil vi nok innerst inne helst ikke gå glipp av noen av oss.

Selv om vi kan ha innvendinger mot å la oss kalle til gjestebudet/nattverden gjennom å stille spørsmål som: ”Kan jeg gå til nattverd?”, eller ”Er jeg hellig nok?”, eller ”Jeg er ikke verdig nok!” eller ”Jeg er ikke from nok!” eller kanskje at ”Jeg går ikke ofte nok i kirken!” osv. – så kaller Jesus deg til sitt bord allikevel. For om du tenker slik, har jeg gode nyheter til deg, et godt evangelium.

Nattverden er for alle døpte
Nattverden er for alle døpte. Den er for alle oss som føler at vi ikke alltid får til kristenlivet vårt slik vi tror det skal leves eller praktiseres. Nattverden er for oss som ikke føler oss verdige nok, hellige nok, fromme nok eller syns at vi går nok i kirken.

For å si det med Luther: ”[...] den som vil ha nåde og trøst, skulle tvinge seg fram og ikke la seg skremme av noen. Han skulle si: Jeg ville gjerne være verdig, men jeg kommer ikke på grunnlag av noen verdighet, men på ditt Ord, for du har befalt meg det, og jeg vil gjerne være din disippel – så får det være som det kan med min verdighet.”

og et annet sted skriver Luther at: ”Hvis du har noe tungt å bære på, samtidig som du føler din svakhet – gå bare freidig til nattverden og bli trøstet og styrket ved den.”

Nattverden er altså for vanlige mennesker og ikke forbeholdt en åndelig elite som anses å være mer verdige. Kom, for i nattverden skjenker Kristus seg selv og gir deg syndenes forlatelse.

Og der hvor syndenes forlatelse er, der er også frihet, glede, liv og salighet. I nattverden får vi del i Kristus og han del i oss. Vi blir i ham og han blir i oss.

Bibelen sier at: ”[...] løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.” (Apg 2,39)

Så er spørsmålet: lar du deg kalle til forsmaken av det himmelske gjestebud? eller skal han kalle på noen andre? Men valget er nå altså ditt!

En pilgrims tanker om nattverden og dåpen

Jeg ønsker å ta dere med på min personlige trosutvikling rundt dette med sakramentene dåp og nattverd. Siden jeg har en fortid innen trosbevegelsen, nemlig Livets Ord og Borg Kristne Senter, Levende Ord i Bergen og Menigheten Zoé (som det het tidligere) har det vært en læremessig endring for meg. Vi snakket også om dåp og nattverd, men betonte dette annerledes enn den lutherske kirken og de andre historiske kirkene. Så jeg er en vandringsmann som vil si noe til dere om vandringsbrødet, pilgrimskosten og om ”å bli født av vann og ånd.”

Først litt om nattverden
Da vi tidligere snakket om nattverd hadde vi tatt utgangspunkt i Paulus brev til korintermenigheten og overleveringen etter Lukas og derfor så vi måltidet kun som et symbol, og bare som et minne om hva Jesus hadde gjort for oss på korset. Vi vektla helbredelse og tilgivelse for synder i nattverden. Helbredelse fordi hans kropp ble brutt for oss, og hans blod gav tilgivelse. Nå, flere år etterpå sitter jeg altså å studerer på MF og har sett mye mer i nattverden enn jeg tidligere fikk tilgang til og trodde på. Dette er kanskje barnelærdom for dere, men en repetisjon skader vel ikke?

Nå kan nattverden kalles så mangt, ikke bare (kveldsmat) nattverd eller brødsbrytelse. Den kalles også for englemat, eukarist, vandringsbrød, Herrens måltid, minnesmåltid, eukaristisk forsamling, sakramentenes sakrament og kommunion. Kirkens nattverd er gammel og Justin Martyr (155 e.kr.) redegjør for nattverdsfeiringen til keiser Antonius Pius slik:

”Etter å ha avsluttet bønnene, hilser vi hverandre med et kyss. Deretter bæres det frem brød og et beger vann og vin til brødrenes forstander. Han tar imot dem og oppsender lov og pris til alle tings Far ved Sønnens og den Hellige Ånds navn og fremsier en lang rekke takksigelse (gresk: eukharistian) for at vi er funnet verdige til å motta alt dette fra Ham.”

Deretter delte diakonene ut det velsignede (eukaristiserte) brødet og vinen til alle som var tilstede og bar det senere ut til de som ikke var tilstede. Hva jeg oppdaget var at de første kristne i tillegg til at de mintes Jesus også regnet med både hans åndelige og fysiske tilstedeværelse i nattverden. Det som Luther kalte realpresens. Dette var nytt. Jeg lette og fant i den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, Konkordieboken, dette:

Luther skrev: ”Hva er nattverds-sakramentet? Det er Jesu Kristi sanne legeme og blod i og under brødet og vinen, ved Kristus selv gitt til oss kristne for at vi skal ete og drikke det. [...] det er brød og vin som er innesluttet i Guds Ord og bundet til det. [...] Når Ordet kommer til den utvortes (materielle) ting, så blir den et sakrament. [...] Ordet må gjøre elementet til sakrament, hvis ikke, er det bare et ytre element. [...] Vi går til sakramentet fordi vi der mottar den dyrebare skatt ved hvilken vi får syndenes forlatelse.” Dette var sjokkerende annerledes enn jeg tidligere hadde trodd. Ikke rart at ”andre kristne” vektla nattverden så mye da.

Når jeg nå undersøkte dette med brød og vin i Bibelen oppdaget jeg spennende ting og så på fortellingene med nye øyne:

• Jesus ble født i Betlehem, som betyr brødhuset (Beth -lehem) hebraisk logikk dvs. Hus-brød. (Luk 2,4-7 par. 7,42) Hvorfor hadde jeg ikke sett dette tidligere? Jeg hadde hørt juleevangeliet mange ganger før? Han som er født i Brødhuset, er verdens brød (Joh 6,29-35, 48-51, 53-58). Og brødet fra himmelen (Jesus) gjør brødunder, alle får nok (Joh 6,10-13) skikkelig eukaristi (takksigelse) der. Og når han lærer oss hvordan vi skal be, lærer han oss i Fadervår - ”gi oss i dag vårt daglige brød” og setter oss som troende i samme posisjon i forhold til Gud som jødene under ørkenvandringen. Vi er hver dag avhengige av ham og vi kan heller ikke samle manna til i morgen for da blir maten fordervet. Vi skulle være avhengige av hverandre.

• Jesu første tegn i Johannes evangeliet ble en parallell til brødunderet. Vannet ble forvandlet til vin. En foregripelse av det himmelske nattverdsmåltid. Atter en gang, nok til alle. På korset rant det ut vann og blod fra Jesu side. Og i nattverden blandes vinen med vann. Det forløsende paktens blod. Mye mer kan sies om alt. Plutselig så jeg at Bibelen var full av både vann og brød og vin.

Jeg ble satt inn i den store sammenhengen
Jeg fikk nå en ny følelse når jeg gikk frem til nattverd etter dette. Nå fikk jeg virkelig del av Kristi legeme og blod som var gitt for meg. Jeg spiste nå englemat som Elia og hvit smakløs manna kalt vandringsbrød som jødene i ørkenen (minner jo om oblaten ikke sant?). Englematen som Elia fikk gav åndelig og fysisk styrke. Denne maten måtte han spise om ikke veien skulle bli for lang for ham. Og slik ser jeg på nattverden i dag. Jeg må ta del av den oftere og oftere om ikke veien jeg skal gå skal bli for lang for meg. Er det slik også for deg?

Nå ble jeg en del av noe mye større og mer opprinnelig enn jeg tidligere hadde erfart. Jeg ante tradisjonen tilbake gjennom kirkehistorien (f.eks. via Justin Martyr) og ned til apostlene som praktiserte dette daglig. Dette ble stort. Jesus ble nærværende når vi var samlet i hans navn (Matt 18,20), han kom nærme gjennom sitt ord og nærmest i nattverden. Jesus kunne også møtes i andre mennesker som vi møtte (dette du gjorde mot en av disse minste, gjorde du mot meg - Matt 25,31-46). Og han var nærværende i sine sakramenter. Det med sakrament var jo som sagt også noe nytt. Det ble også dåpen.

Litt om dåpen
Vi hadde tidligere kun vektlagt troen som det frelsende og dåpen som en synlig ordning og et tegn på at vi allerede hadde blitt ”født på nytt”, men dette måtte endre seg. Nå fant jeg i dåpen frelse og innlemmelse i Kristi kropp. Siden jeg allerede som nyfødt av naturen tilhørte vreden (Ef 3.3) trengte jeg frelse så fort som mulig. Ble ikke Jesus selv båret frem til Herrens hus av sine foreldre som barn? Som voksen, som student på MF fant jeg tilbake til dåpens nåde og ble et bønnesvar fra kirkens side om at Gud måtte ”kalle de frafalne tilbake til dåpens nåde.” Jeg var tilbake i min barndoms kirke. Kirken som hadde vært der før jeg ble født og som skal stå der slik Jesus har lovet inntil Han kommer tilbake.

Siden jeg er far til to jenter som ikke var døpt, hva skulle vi gjøre? Vi valgte omsider å døpe barna våre. Dagen etter vi døpte dem (våren 2006) opplevde jeg en stor lettelse over at de også hadde del i denne dåpens nåde. Jeg hadde ikke hindret dem å komme til Jesus. Denne lettelse lignet på den jeg opplevde den dagen jeg omvendte meg og begynte vegen tilbake til farshuset. Lik den bortkomne sønnen, hadde jeg kommet til meg selv og begynt veien tilbake til en god og kjærlig Far som hadde gjort alt ferdig for meg – slik han har gjort alt ferdig for dere også.

Når jeg ser tilbake på min troshistorie er jeg takknemlig for at Gud har bevart meg gjennom hele tiden jeg var i trosbevegelsen. Prosessen ut var vanskelig, men ved Guds nåde har jeg kommet gjennom den. Sakramentene har blitt gjenstand for takksigelse og jeg har fått lov til å dele ut vinen i nattverden. Det oppleves stort og ærefult å få bidra i den tjenesten. Også det privilegium det var å få døpe ei lita jente i praksisperioden tenker jeg også på med stor glede. Den dagen reiste jeg fra kirken litt lykkeligere enn på lenge. Den allmektige Gud hadde nå gitt henne sin Hellige Ånd, gjort henne til sitt barn og tatt henne inn i sin troende menighet. Sannelig skjer et under i dåpen hvor livet skapes av ord – og jeg fikk være med.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!