Mens vi venter på julaften...

Nå står adventstiden for døren og vi forbereder oss på julen. Sammen med forberedelsene stiger forventningene. Julemusikken kommer på, julestjernen tennes, adventstakene kommer frem, røkelse, glitter, juletrepynt etter hvert også. Alt vi forbinder med jul. Siden jeg tidligere har dekket påskebord, kunne jeg likeså godt finne frem noe om julen også.

Jeg husker fra jeg var liten det magiske med juletreet, pyntet til trengsel med lys, glitter, kuler, en og annen fugl, noen epler og ikke minst stjernen på toppen. Jeg fikk en helt spesiell opplevelse. Julaften var uten tvil den beste dagen i året. Det var noe paradisisk og himmelsk over denne dagen. Spesielt var det å komme inn i stuen på morgenen å se på juletreet. Det var som om noe av himmelen hadde kommet ned på jorden. Gud er her mer denne dagen kjentes det som. I juleevangeliet stod det om en himmelsk hærskare av engler som priste Gud, og jeg kunne nesten se noe av dette for meg i min fantasi. I min "Barnas Bibel" var det tegnet inn vakre engler.

Utover dagen spiste vi grøt sånn før Arne Weise kunne ønske God Jul fra Disneys verden. "Från oss alla till er alla". Det ble tegnefilm med gode ønsker i en for meg lang stund. Så begynte det å lukte deilig ribbe med svor, surkål og saus. Årets beste middag syns jeg. Desserten var oftest riskrem hvor det var gjemt en mandel. Det var spennende å se hvem som fant den. Da var det en ekstra presang til finneren. Så kom det helt store, presangene skulle åpnes. Denne dagen ble oftest avsluttet med at man overstimulert av gode inntrykk, mat og gaver kunne legge seg for kvelden. Jeg syns jeg var så heldig som kunne ha det så godt. En siste kikk på juletreet før jeg gikk til sengs måtte jeg ha. Og slik er det fremdeles.

Nå til søndag er det første advent og atter igjen skal vi sette frem adventstakene i vinduene. De skal daglig minne oss på julens store gave. Jesu fødsel, som er den største gaven Gud kunne gi oss mennesker. Vi satt der i vårt mørke, men så gikk solen opp med rettferdighet under sine vinger. Jesus kom til jorden, han som var menneskenes lys. Han som eide alle englene og som alle ting var skapt til, for og gjennom. Adventstakene blir liksom forsmaken på julekvelden, sånn litt hver dag. Det samme er det med adventkalenderene. Små gaver hver dag helt frem til den store dagen, med den største gaven. Jo de gavene vi gir hverandre og skyller på nissen for, men jeg tenker på det evige livets gave som Jesus kom med.

La oss se litt nærmere på julens tradisjoner. La oss fylle julen med sitt rette innhold slik at vi kan få den gode julestemningen. Det handler også om å skape forventning. Om vi følger primstavens dager i adventstiden kommer merkedagene slik.

Knipemess
Allerede i november begynner forberedelsene med Knipemess 23. november med et anker som symbol. Navnet kommer av pave Clemens som var pave fra år 92. Knipemess kom av Clemens – klemme til knipe. Barn og konfirmanter fastet ikke som de voksne men Fra nå skulle det knipes på maten slik at festmaten skulle smake desto bedre.

Karimess
Så kommer Karimess 25. november og dette er en martyr dag. Symbolet er et takkehjul og lys med sløyfe på. Takkehjulet er symbolet fordi Katarina av Alexandria ble lagt på steile og hjul i år 313 på ordre av keiser Maximinius. Denne dagen skulle julelyset støpes. Det måtte være minst ½ meter langt fordi dette lyset skulle brenne hele julenatten. Denne dagen skulle man støpe hellige tre kongers lys og små juletrelys. Kristin Solli Schøien kan huske at hennes mormor støpte litt krutt inn i trettendedagslyset som var trearmet. Da skulle julen skytes ut. I leddene til lyset lå kruttet og så ble armene på lyset skutt ut. Svenskene sier ”trettonde dag knut, åker julen ut.”

En del av forberedelsene denne dagen er at man skal holde fred med alle. Så for at julefreden skal kunne senke seg må man kanskje be om tilgivelse for ting man har gjort under årets gang eller tilgi noen. Julefreden senker seg ikke hvor uoppgjorte synder og saker finnes. Også på dette plan skal det forberedes.

Etter herrnhutterne har vi skikken med å henge opp julestjerna eller Betlehemsstjerna. Den skal ha fem spisser. En skal peke rett ned på krybben og de fire andre mot de fire verdenshjørner. Det med tall og symbolikk er utbredt i tradisjonen. Tallet 3 står for hele guddommen som er Faderen, Sønnen og Ånden. Eventyrene vare er fulle av det også. 3 ganger, 3 brødre, 3 monstre eller troll, skrin med 3 kors på og ikke minst ordtaket ”Alle gode ting er 3”

1. søndag i advent
Om du har hengt opp en adventskurv kan det denne dagen finnes ett skattekart. Det skal være ledetråder for å finne adventstaken og de fire lysene. Denne søndagen synges første vers av adventsangen.

Nå tenner vi det første lys,
Alene må det stå.
Vi venter på det lille barn
Som i en krybbe lå.

Fargen fiolett eller lilla er botens og forberedelsenes farge. Rett blanding er like deler rødt og blått. Rødt symboliserer blodet, ilden og synden, mens blått er himmelens og håpets farge. Det første lyset i staken skal være hvitt fordi hvitt og gull er kirkens festfarger. 1. Søndag i advent er også kirkens nyttårsdag. Et nytt kirkeår begynner, det må feires. Granbaret lysene ofte står i i adventstaken symboliserer det evige, det som ikke visner. Symbolet for denne søndagen er en palmett, en stilisert eviggrønn palmegrein.

Nilsmess
Nå er det 6. desember og navnedagen til Nikolas som var biskop i Myra og som var opphavet til julenisseskikken. Han kaltes først for St. Nikolas, her hjemme ble Nikolas til Nils, Nikolai i Russland, Klaus og Claud. Altså kommer nissen av navnet Nils. Blanke ark tas frem denne dagen til å skrive ønskeliste på. Nikolas av Myra var med på det store kirkemøtet i Nikea i 325. Symbolet for denne dagen er bispestaven.

Lusimesse
13. desember feires St. Lucia. Hun led martyrdøden i Syrakus på Sicilia fordi mannen hennes angav henne som kristen. Hun hadde gitt Gud et løfte om å gi bort alt hun eide til de som trengte det om Gud ville helbrede moren hennes. Når underet skjedde oppfylte Lucia løftet sitt, noe som førte til hennes manns raseri. Symbolet for dagen er en brennende fakkel fordi hun ble brent levende på bål. Etter den julianske kalenderen var dette årets korteste dag i Norden. Natten var lang.

Nå skal det bakes lussekatter og barna kler seg i hvite kapper og går med hvert sitt lys. Lengst frem skal Lucia gå. Og mens de går i prosesjon synges det:

Svart senker natten seg
I stall og stuer.
Solen har gått sin vei,
Skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus
Stiger med tente lys
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

Natten er taus og tom.
Når er den omme?
Lyset vi venter på,
Når vil det komme?
Se, på vår terskel står
Hvitkledd med lys i hår
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

Natten er snart forbi,
Solen skal skinne.
Frykt ikke mørket mer,
Lyset skal vinne.
Fra krybben skinner klart
Guds sønn som fødes snart.
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

Tomasmesse
Dette er tvileren Tomas sin dag, den 21. desember. Primstavsmerket denne dagen er en øltønne. Denne dagen skulle juleølet smakes på. Det var i gammel tid lovpålagt å brygge til jul og dette var mennenes jobb.

Sotsøndag
Det er nå 4. søndag i advent. Etter alle forberedelsene ble det ganske skittent. Denne siste søndag før jul var ikke så viktig, etter den skulle det vaskes til jul.

Julaften til Kristmesse
25. desember. Lenge var påsken den største festen, men etter hvert ble julen regnet blant kirkens tre store fester, ved siden av påske og pinse. Nå er det den aller største festen. Siden dette var en stor helg ble helgen ringt inn klokken tre dagen før (24/12). I gamle dager ble julen ringt inn en hel klokketime. Så fulgte vigilie, midnattsmesse og våkenatt. Hvor ingen klokken kunne ringe julen inn kunne julen skytes inn med varselsignal.

Denne helgen skal det dufte av svibler og det skal lyses opp med levende lys overalt unntatt på juletreet. Dekorasjonene med lys, einer, kristtorn og andre eviggrønne kvister. Frem kommer julegledene og julestjernene.

Vi har som tradisjon at juleevangeliet blir lest opp før julemiddagen og pakkene kan deles ut. Dette er en gammel skikk som er med på å sette ramme rundt julens egentlige budskap. Nå kan jo lett presangene bli det overskyggende, eller middagslagingen, men å sette Kristus i sentrum denne dagen syns jeg er fint. (Han burde være det alle dager.)

Helst skulle julemiddagen holdes sammen med fattig og rik, alle i huset skulle spise sammen. Halmen blir symbolet på dette for Jesus ble lagt i en krybbe med halm i solidaritet med våre kår. Høy strå og gress er også symbol på det forgjengelige. Det står der i dag og er borte i morgen. Solidariteten tilsier at ingen måtte være alene julaften. Denne natten var det også en ypperlig anledning til å være oppe hele natten, for noen måtte passe julelyset så det brant hele natten. Og hvilket barn vil ikke det?

Etter Jesu eksempel er julen en fin tid til å vise avholdenhet og solidaritet med alle dem som ikke har de mulighetene som vi har her i de Skandinaviske land. Om snøen ikke kommer der du er, kan det allikevel bli en hvit jul. I solidaritet med de barna kan vi etter kirkens oppfordring: ”Julaften er barnas dag. Derfor må vi finne en måte å feire på som er trivelig for voksne og trygg for barn. Gjennom kampanjen, ”Med eller uten?”, blir alle voksne som feirer jul sammen med barn og unge oppfordret til å la ølen og akevitten stå denne ene dagen i året. ”

Hele denne artikkelen her: http://www.kirken.no/

Jeg vil ønske dere alle en riktig God Jul og ett Godt Nytt År.

Samtidig vil jeg få takke min lærer på MF, Kristin Solli Schøien, for hennes bok ”En kurv til min datter” som atter igjen har vært en inspirasjonskilde for meg i forbindelse med kirkens høytider. Boken kan anbefales på det varmeste. Mye i dette innlegget er da ikke hentet fra meg selv, men er hentet fra den boken og inspirert av Kristins formidlerevne.

Kristin Solli Schøien:
EN KURV TIL MIN DATTER
Avenir forlag 2003

Rating: [5 av 5 mulige!]

(bildet er hentet fra Avenir forlag)

Les omtale her.

Om forvaltning av talenter og gaver Gud har gitt oss

FORVALTERSØNDAGEN

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 25 kapittel.
Matt 25,14-30:

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: 'Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.' Hans herre svarte: 'Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!' Også han med to talenter kom fram og sa: 'Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.' 23 Hans herre svarte: 'Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!'
Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: 'Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.' Men herren svarte ham: 'Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.'

Slik lyder Herrens ord.

Bønn: Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.

Om forvaltning av talenter og gaver Gud har gitt oss
Noen steder ber Jesus oss om å våke og be og være rede til han kommer, men her ber han oss om å være trofast mot ham med de gaver han har gitt oss inntil han kommer tilbake. Det handler altså om at Jesus skal komme tilbake og i mellomtiden skulle tjenerne forvalte noe. Men hva var det de skulle forvalte? Hva er et talent egentlig? Det står at en fikk fem talenter, en annen fikk to talenter og sistemann fikk ett talent. En talent var opprinnelig og egentlig en vektenhet som tilsvarte ca. 26-36 kilo. På Jesu tid tilsvarte ett talent 6000 drakmer eller denarer. En denar var en dagslønn, så det ville ta ca. 20-30 år å spare opp til ett eneste talent. Det var således mye verdi som mannens tjenere ble betrodd mens han var utenlands. Tjenerne fikk utrolig mye å forvalte. Gud betror oss stor verdi å forvalte og vi trenger visdom for å forvalte den rett. Fortellingen skal lære oss å gjøre og velge rett.

Nå er det nå en gang slik at antikkens historier er annerledes enn våre folkeeventyr fra romantikkens tid, og med Asbjørnsen og Moes eventyr. Alle har hørt eventyrene om Per, Pål og Espen Askeladd, hvor det går askeladden best til sist. I antikken var det motsatt. Det er sistemann i fortellingen det går mest utover. Askeladden er i antikken ulykkesmannen som et eksempel til advarsel. Selv om det på Jesu tid var det vanlig å grave ned verdier for å bevare dem, var det de to tjenerne som brukte sine evner til å øke sin Herres verdier som fikk ros. Han som gravde ned sitt talent fikk sterk kritikk og ble fratatt selv det han hadde. Dette er harde ord fra Jesu munn og som viser oss noe om den kommende dom over oss og hvordan vi forvaltet vårt liv, vår gave.

Nå kan dette skriftstedet bli utlagt annerledes, noe som jeg også tror er riktig. Noen har tolket talent som en medfødt gave, rett og slett ett talent til ett eller annet. Dette er også riktig. Vi fikk alle sammen en eller annen nådegave og evner som Gud har gitt oss da vi ble født. Dette tenkes da som noe vi er mer flink til enn noe annet. Noen er teoretikere, andre praktikere.

Tidligere tok jeg flytimer fordi jeg ville overkomme flyskrekken jeg hadde. Flyskrekken hadde avtatt etter en lengre flytur, men drømmen om å fly levde i meg så tilfeldighetene gjorde at jeg kunne ta flytimer. Jeg ble med en venn opp i et småfly og han lot meg prøve å fly. Jeg fikk til og med en av de dyktigste instruktører som lærer - men jeg hadde fløyet på instruksjoner fra setet ved siden av. Jeg hadde noe i meg som intuitivt fungerte mot flyving. Læreren min syntes jeg hadde talent og lot meg få være med på halsbrekkende aerobatic øvelser, myntet på mye mer avanserte piloter enn meg. Men da jeg opplevde meg kallet til å forkynne evangeliet, sluttet jeg som pilotelev og begynte først på bibelskole og deretter på MF for å bli prest. Jeg følte kallet var viktigere enn det påståtte talentet. Jeg tror det er rett som Paulus skriver, at det er Herren som virker i vårt hjerte å ville og å gjøre, så får tiden vise om valget var rett.

Slik tror jeg det er med de aller fleste, noe ligger bedre for oss enn noe annet. Paulus skriver til menigheten i Korint at Gud har gitt nådegaver til alle, ettersom han ser det gagnlig. ”Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. 5 Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. 6 Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. 7 Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. 8 For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap, 9 én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, 10 og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. 11 Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.” (1 Kor 12,4-11)

Et annet sted står det at noen har evner til å lede andre, organisere osv. Det er mange ting vi mennesker kan finne på å være flinke i. Jeg leste om en mann i Amerika som bare kunne støpe og male tinnsoldater. Han gjorde kun dette. Han støpte en etter en og malte dem og han satte dem i vinduet sitt. Han ble berømt for sine soldater og folk kom fra hele USA for å kjøpe noen av hans soldater i tinn. Så det spiller nesten ingen rolle tydeligvis hva du gjør, bare du ikke gir opp. Noen strikker og syr, noen skriver dikt som er skjønne. Også dette er talenter vi kan tjene Herren med inntil han kommer tilbake.

Tidligere ble inntektene til misjon tilveiebrakt gjennom basarer og loddsalg hvor gevinstene var gensere og duker og ulikt håndarbeid misjonsdamene hadde laget. Slike talenter og nitidig samling i misjonsforeningene fikk Norge til å bli en supermakt i verden på misjonsområdet i forhold til innbyggertallet. På 1800-tallet hadde det tidligere viking Norge sendt misjonærer helt til Tranquebar i India, Madagaskar og Afrika for å vinne sjeler for Kristus. De som kunne finansiere og de som hadde talegaver samarbeidet slik at sjeler kunne vinnes for Kristi skyld. Om vi bruker kroppsmetaforen til Paulus, så trenger alle deler av kroppen hverandre for at vi sammen skal overleve. Kroppen trenger f.eks. hånden til å føre mat til munnen som øynene ser slik at kroppen får næring.

Oppfordringen denne dagen er at vi alle kan gjøre noe, vi kan være noe for noen annen i den verden og i den situasjonen vi lever i. Vi trenger ikke drømme oss bort og ønske å leve noen annens liv som kanskje ser mer suksessfullt ut enn vårt liv. Vi kan få lov til å leve vårt eget liv med de gaver Gud har gitt oss, til vår nestes gavn. Vi trenger ikke å være pessimistiske på egne vegne.

En misjonær fortalte en gang til en liten gutt som hadde mindreverdighetskompleks om noen kroner. Han viste gutten en ny og en gammel krone. Den gamle kronen bar preg av at den var tråkket på overkjørt og var ripete og stygg. Så spurte han gutten hvor mye de var verdt. Begge var verd det samme sa gutten. Da sa misjonæren til ham, at slik så Gud på oss mennesker også. Ingen ble mer verdsatt enn noen annen – vi er alle sammen Guds favoritter. Du er nemlig verdt den prisen noen var villig til å gi for deg. Gud har satt en pris på deg, prissatt deg høyt selv om du ikke føler det. Gud gav Jesus i døden for oss alle, en skyhøy pris.

Når vi nå har snakket om våre talenter og om ansvar og vår verdi, må vi også si noe om den tunge delen av denne antikke fortellingen. Vi liker jo ikke at noen begrenser oss eller å bli minnet om Jesu tale om å komme dit man gråter og skjærer tenner, om mørket utenfor. Jesus kommer jo til å ekskludere noen som oppfatter seg som hans tjenere fordi de ikke forvaltet det de fikk å forvalte på en trofast måte, enten det var rikdom, evner eller nådegaver eller talenter som vi kaller det. Faren er reell at noen skal støtes ut i mørket hvor det gråtes og hvor tenners gnissel høres. Vi er nemlig evige vesener, skapt slik av Gud. Vi har altså evig eksistens enten vi tror på Jesus eller ei. Jesus fortalte oss noe om livet etter døden i fortellingen om den rike mann og Lazarus. Der står det at Lazarus var på et paradisisk sted etter døden hvor han hadde både syn, hørsel, lukt og smak. Den rike mannen hadde kommet til et sted hvor han ønsket å komme tilbake fra døden for å advare andre mot samme skjebne. Men Jesus svarte at de levende hadde Guds ord til å rette seg etter og høre på. Så på merkelig vis fortsatte livet etter døden. Dette er et mysterium for oss, det er vanskelig å forstå for det rasjonelle sinn, men troens øyne ser det.

Så la oss uansett vår verdi og våre talenters verdi, ta på alvor det ansvaret vi har ovenfor Gud for hvordan vi forvaltet hva vi ble betrodd. Særlig fordi dagens tekst åpner opp for den virkelige muligheten av at fellesskapet med Gud kan brytes som følge av vårt utroskap mens Herren er borte. For å unngå denne mulighet kan vi trekke pusten godt inn og ta mot til oss og bruke gaven vi fikk selv om det koster oss arbeid og slit. Tenk heller på at det er fordi Gud er for oss og vil at vi skal lykkes i hans verden at han betror sine tjenere slike enorme verdier. Så la oss vise oss tilliten verdig å gjøre en god innsats uansett alder, kjønn, talent og gave for hverandre.

La oss fokusere på det positive, at vi faktisk er hans tjenere og at han har tillit til oss slik at vi kan glede oss over mulighetene han har gitt oss i hans skapte verden. Det er som om noen skal lære seg å sykle. De kan få lov til å sykle på hele parkeringsplassen, men må bare passe seg for stolpen. Det fantes bare én begrensning, stolpen. Fokuserer man på den vil man nesten uunngåelig krasje med den. Slik er det med vår fortelling også. La oss se på mulighetene. Gå ut i hans verden å bruk dine gaver og evner til glede og nytte for både deg selv og din neste. Tenk å få høre dette av Herren selv: 'Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!' Hvordan du vil forvalte ditt liv er det kun du som avgjør. Det er dine muligheter. Valget er faktisk ditt. Jeg avslutter derfor med å ønske dere et godt valg!

29. juli - Olsok og "moderne" hedenskap

Om Olavs kamp mot hedendom i sin tid og vår kamp mot det samme i dag

I dag har Ole, Ola og Olav navnedag. Navnedagen er oppkalt etter Olav Haraldson som den 29. juli 1030 falt i slaget på Stiklestad. Helt siden middelalderen har det blitt feiret i kirkene rundt om i Norden. Olsok var den viktigste kirkefesten i middelalderen her i Norden. Olsok var faktisk den største norske kirkefest i katolsk tid, og flokker av pilegrimer strømmet hver Olsok til Olavskirken i Nidaros. Så viktig ble Olav oppfattet som for nordmenn. Men reformasjonen gikk hardt frem mot de katolske festene, så også mot Olsokfeiringen, men feiringen overlevde i folkets bevissthet lenge etterpå. Lenge etter reformasjonen ble Olsok feiret med bålbrenning på lik linje med Jonsok, St. Hansaftenen.

Olavsdagen var en viktig merkedag for været og avlingen, ofte kunne man vente væromslag eller flom ("olsokflaum"); "Er Olavsdagen våt, skal bonden høste med gråt", ble det sagt. I noen bygder spiste de olsokgrøt kokt av det nye kornet; da skulle slåtten være ferdig. Ved Olsoktid pleide fiskerne nordfra å gjøre årets tredje og siste tur til Bergen med fisk.

Men hvem var Olav den Hellige som har blitt så viktig for kirken i Norden?

Olav Haraldson, som ble kjent som Olav den Hellige var et barn av sin tid slik vi er det av vår tid. Det er viktig å forstå Olav utifra sin samtid, han skilte seg nemlig ikke ut som noen mer grusom psykopat enn noen andre. Hans mor Åsta oppdrog Olav på landsbygden sammen med bonden Sigurd Syr, som ble stefar etter Harald Grenske som var Olavs far.

Olav var en sterk og tettvokst mann fortelles det. Så Olav fikk derfor navnet ”Olav Digre”. Han hadde et sterkt ønske om å bli viking som ungdom allerede, og viking det ble han. For Olav ble det en naturlig del av hverdagen å drepe i kamp. Olav var en ekte viking som ikke fikk særlig dårlig samvittighet av å drepe og røve gods fra sine ofre. Men det forble ikke slik med Olav.

Vikingene lot seg jo kristne, ikke bare i navnet, men også i gavnet. Olav ble nemlig omvendt til den kristne tro under et tokt til Rouen. Her overvintret han hos hertug Richard II i Normandie. Og Olav brukte tiden godt. Her sammenlignet han Asatroens guder med Kvitekrist og hans hærskare av engler. Det skulle vise seg at Kvitekrist overvant alle asatroens guder og myter. I følge asatroen skulle alt gå under i Ragnarokk, men Kvitekrist hadde makt til å gi sine tilhengere evig liv.

Kvitekrist levde videre på en usynlig måte i kirken, i den katolske kirken. Kirkevirkligheten var en ganske annen på Olavs id. På hans tid var kirken én på jorden. Kirken var én og den var mektig. Det store skismaet kom i 1053, over tyve år etter Olavs død. Hva Olav så i Europa var at keiser og pave regjerte. Det fantes ikke luhetanere, anglikanere, ortodokse eller noen kirkekonfesjon. Kun den katolske universelle kirken, med ett overhode – paven fantes. Slik Europa var organisert ville Olav nok også overføre til sitt land Norge, som han så som sin kongsarv etter Harald Hårfagre.

Olav hadde nå gått fra å være en viking som drepte for fote på tokt, til å bli en kristen med ambisjoner om å kristne og misjonere det hedenske norske folket. Han ville befri dem fra asatroens villfarelse og lede dem ut i gudsrikets frihet. Olav kjente seg kallet til dette, og var meget fremgangsrik som misjonær. Han lot seg kalle av Herren i sin tid, med de skavanker han bar med seg som følge av sitt ville viking liv.

Olav gav sitt liv for hva han trodde på, han ble martyr. I sin ambisjon om å samle det norske folket under Kvitekrist, falt han som kjent under slaget på Stiklestad i 1030. Ambisjonen han hadde var bibelsk.

Jesus bad i sin yppersteprestelige bønn om at ”Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.” Og dette at vi alle skal være ett og ikke delt i flere kristne kirkelige konfesjoner er en utfordring for oss i dag.

Nå er det vår tur til å ta vårt kall på alvor å stå opp for hva vi tror på, selv om dette skulle innebære at vi må betale med livet vårt for hva vi tror på.

Da må vi forkynne evangeliet selv om prinsesser bruker sin tittel til å øve innflytelse på menneskers sinn slik at de viker av fra det eneste evangeliet som kan frelse deres sjeler for tid og evighet. Verken Astarte eller engler frelser, kun Jesus er verdens frelser. Slik er det. Siden mange tenker og snakker om engleakademi og slikt nå, vil jeg si noe om dette. Det var jo ikke bare på Olavs tid det fantes overtro og mystikk.

I min Bibel står det riktig nok om engler, men der står det at de er Guds engler og at de er hans tjenere, er i hans arbeid, men for vår frelse. Englene er bevingede vesen eksklusivt under Guds kommando og herredømme. Ingen steder står det at vi kan beordre dem, derimot står det klart at Gud kunne sendt mer enn en legion engler under forhøret av Jesus for å befri ham. Vi verken kan eller burde ønske oss kontakter med engler slik vår prinsesse innbyr til. For det synlige gav ham til menneskene, mens det usynlige reserverte han for seg selv.

Kong David, i det gamle testamentet, så Herrens engel med draget sverd én gang og han falt ned som død på marken. Selv om han var en kriger og var modig og hadde slått Goliat, falt han sammen bare av synet av en engel. Det er ikke uten grunn at hver gang engler har vært i kontakt med mennesker har de vært nødt til å si til menneskene de har truffet, Frykt ikke!

I forbindelse med dommens dag står det om en kjempe engel som hadde ene foten i havet og den andre på jorden. Engelen forkynte at nå var tiden ute. Dommedag var kommet. Engler er kraftfulle vesen som utfører Guds den allmektiges vilje. For Guds engler er ikke menneskers leketøy. Engler er ikke halvfete små babyer med vinger på ryggen til å henge i juletreet eller slike som vi kan behandle slik vi vil.

Derimot står det advarende at ”Satan kan gjøre seg om til en lysets engel”. Hva skulle vel en engel gi oss som ikke Jesus allerede har skaffet til veie for oss? Paulus skrev til galaterne at selv om en engel skulle forkynne et annet evangelium enn hans, så skal han være forbannet. Det er intet nytt under solen. Nei New Age, Astarte og åndelig manupulasjon slik sjamaner gjør er ikke noe annet en Old Age. Noe kristne burde ta avstand fra.

St. Olav kjempet mot hedendom i sin tid, la oss kjempe mot den i vår tid. Du vet vel forresten om at også du er en Sankt – de som er døpt til Kristus er hellige, så ”Sankter er vi allihopa”.

Nei la oss holde oss til det sentrale, menneskers frelse i Kristus, la oss holde oss til evangeliet. La oss bygge videre på den gode arv som kristne før oss har lagt. Slik som også Herrens apostel sier: ”I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.”

La oss ha Olavs eksempel for oss i vår iver etter å spre Guds evangelium, men selvsagt ikke på en blodig måte. Da kan Gud se ned fra sin trone, se på folket sitt med ett smil, for folket som har Herren til Gud, har han valgt til sin eiendom. Vi er hans eiendom i Kristus. Kjøpt til Gud gjennom Jesu dyrebare blod.

Siden kirken egentlig kun er én kirke slik den var synlig manifesterbar på Olavs tid, burde vi etterstrebe en synlig enhet oss kristne imellom i våre dager. Siden Kristus er den som forener oss og at hans ønske er at vi alle skal være ett, burde dette la seg synliggjøre ved hans bord. Og en måte å bli ett med Kristus på er å gå til nattverd. I den får vi del av Kristus, og han del i oss.

Så i nattverden nå etterpå er du hjertelig velkommen til å synliggjøre den kristne enheten og å stå opp for din tro og gjennom å gjøre det, forkynne Herrens død inntil han kommer tilbake igjen, slik Apostelen Paulus skriver til Korintermenigheten ”For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer.”

Og når han kommer, kommer han tilbake med alle sine hellige og alle sine engler, står det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Som var og er og blir én sann Gud
Fra evighet og til evighet.

Kilder: Katolsk.no

Hvorfor er Jesu oppstandelse så avgjørende i kristen tro?

Dette at Jesus stod opp fra de døde den tredje dagen har for kristne til alle tider vært det aller mest sentrale og viktigste. Vi finner Jesu oppstandelse i kirkens bekjennelsesskrifter, i NT og i kirkens tradisjon. Helt siden apostlenes dager er det blitt sunget om det verket Jesus gjorde for oss da han frelste oss på sitt kors. Siden Jesu oppstandelse fra de døde er så viktig skal vi se på hvorfor det er slik for kristne.

Bakgrunn for oppstandelsestroen
Siden de greske filosofenes tid har man snakket om menneskets udødelige sjel og med denne udødelighet også et behov for å forstå kontinuiteten av det nye livet bakenfor døden. I jødisk tradisjon snakket man om et sted (She’ol) hvor man ble samlet til sine fedre. Dette var en dyster oppfattning av døden og den kom til å endre seg etter eksilet i Babylon. I Dan 12, 2 ”hvor de som sover i jorden, skal våkne opp,”. Likeledes i Esekiel 37 om de døde benene i dalen som får nytt liv. Det virker som om troen på Gud som gir nytt liv fra de døde vokser frem under denne tiden og blir et håp (jf. 2 Makk 7,14) – det gudinngitte håpet. Hva som enda ikke var utviklet på Jesu tid var nytt liv for de døde etter døden. Jesus vitnet flere ganger til disiplene sine om at han skulle dø og oppstå fra de døde igjen og at han gjorde dette til gang for sine etterfølgere, ja for hele verden. Paulus viser at han regner med den troen som kjent. I Rom 4,17, i sin redegjørelse for Abrahams rettferdiggjørende tro sier han at Abraham ”trodde på den Gud som gjør de døde levende og byr det som ikke er, å bli til.” (jf. Gen 1 og 2, Hebr. 11,3).

Slik blir det etter Jesu oppstandelse ikke lengre kun ett håp , men en tro forankret i vitnenes vitnesbyrd. Jesu forutsigelse av hendelsene påskemorgen blir bevitnet av kvinnene først og siden av mennene. Graven ble ikke åpnet for at Jesus skulle komme ut, men for at vitnene skulle se at han var oppstått og at graven var tom.

Hvorfor Jesu oppstandelse var og er så viktig
Bibelen, både GT og NT, beskriver mennesket som falt fra Gud og med skyld overfor ham. Denne skyld og synd kunne ikke mennesket komme fra. Verden er full av religioner som forsøker å finne veier for å blidgjøre en eller annen gud som de opplever de står i skyld til. For å si det litt folkelig, så har alle religioner en grav å gå til for å dvele ved sin religionsstifters grav, men kristendommen har en åpen og tom grav. Vår frelser er oppstanden fra de døde. Han lever og sitter i dag ved Gud vår Fars høyre side. Paulus sier i Ef 2,3 at ”Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre”. Menneskets stand innfor Gud var og er skyldig. Siden alle mennesker fikk del av de første menneskenes fall, fikk del av naturen under Guds vrede, slik var alle mennesker fanget under synden og urettferdigheten. NT omtaler alle slike handlinger vi gjør for å etablere vår egen rettferdighet som ”døde gjerninger”. Paulus innlemmer hele mennekeheten i Adams fall både her i 1 Kor og i Rom 5. Vi er skyldige innfor Gud.

Paulus om oppstandelsens viktighet
Det er utvilsomt i 1 Kor 15 at vårt spørsmål finner sitt eksplisitte svar. Paulus skriver at han ved dette overleverer til korinterne det han selv først mottok, nemlig at: ”at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter de tolv.” (1 Kor 15,3b-5). Han ”døde for våre synder” utelukker at vi kan gjøre dette selv. Også på Paulus tid var det noen som ikke trodde på oppstandelsen, men Paulus kontrer med at om ikke Kristus er oppstanden, er vi fremdeles i våre synder og de som døde i troen på Kristus døde forgjeves. Vårt budskap er ingen ting om Kristus ikke har stått opp (1 Kor 15,14). Den kristne tro er uten mening om Kristus ikke er stått opp og vi er fremdeles i våre synder (1 Kor 15,17), sier Paulus, noe som klart bekrefter at Jesu oppstandelse fra de døde er av aller viktigste nødvendighet å regne med. Paulus forsikrer at ”nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.” (1 Kor 15,20).

At alle mennesker er skyldige kan, sier Braathen/Jensson, forklares som en ulykke. Vi kan ikke leve likegyldige overfor en ulykke. Den bare kommer og det er ikke noe vi kan gjøre med det. Vi må lære oss å leve med omstendighetene etter den. De tenker seg at et barn sitter i veikanten å leker da en lastebil kommer kjørende. Lastebilen er på vei til å kjøre over det lille barnet. Da dukker det opp en redningsmann for barnet og river det med seg ut av veibanen, men blir selv drept. Han som kjørte lastebilen drepte barnets redningsmann og ble skyldig i å drepe barnets redningsmann. Mange tenker at vi mennesker er det lille barnet, men sier Braathen/Jensson, vi kjører lastebilen. Gjennom vårt liv ville vi kjørt i hjel det lille barnet, men kommer i skade for å kjøre ned dets redningsmann i stedet. Redningsmannen er Jesus og fordi han oppstår fra de døde kan han tilgi oss alle våre synder. Jesus kastet seg altså i vår bane. Jesu soning for våre synder var ingen fiksjon, men en realitet. Siden Jesus var virkelig var også hans offer det. Hebreerbrevet bevitner sterkest i NT om at Jesus offret seg for oss alle ”én gang for alle” .

Så på spørsmålet om skyld for dette drapet på Jesus må vi si, det var vi som drepte ham. Vår syndige natur ville ført oss alle i fordervelsen om ikke Jesus hadde kastet seg i veien for oss og stoppet oss. Vi er m.a.o. alle skyldige og det nytter ikke å skylde Jesu død på jødene alene, eller på Herodes og Pilatus eller de jødiske skriftlærde og folkets eldste. Det må forkastes slik det er hevdet i Peters evangelium (ca. 250 e.kr) at Pilatus kun spilte en mindre rolle og at Herodes var den mest skyldige. Jødene via de eldste fikk her skylden for hans død. Bedre er det slik Justin Martyr hevder at både jødene og romerne drepte Jesus, og de misforstod sin Messias og behandlet ham dårlig. Dette førte dette til jødisk hat mot kristne. Flere andre teologer som Meliton av Sardes, Irenaeus, Origenes og John Chrystostom hadde teorier rundt dette, men den mest plausible løsning er jo at vi alle har drept Messias, Jesus Kristus verdens frelser.

”Oppreist med Kristus”
Luthers store oppdagelse var jo rettferdiggjørelsen av tro. Han opplevde seg skyldig og kunne ikke fri seg fra den syndeskyld han var så plaget av. Fordi oppstandelsen skjedde til vår fordel er det at troen rettferdiggjør den som tror. Rom 4,24-25 sier det eksplisitt at ”Det gjelder også oss. Vi skal få rettferdigheten tilregnet når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige for Gud.” Som kristne stolte apostlene på Gud i helt konkrete situasjoner som i tider av forfølgelse ”for vi ville ikke lite på oss selv, men på Gud som oppreiser fra de døde.” (2 Kor 1,9). Denne troen på å bli oppreist med Kristus var altså den gang sterk ”For vi vet at han som oppreiste Herren Jesus, han skal også oppreise oss sammen med ham og føre oss fram til seg sammen med dere.” (2 Kor 4,14).
Siden alle er syndere, må alle søke Guds rettferdighet og ikke søke å etablere sin egen. Luther var meget klar på dette området. Om Kristus døde for våre synderes skyld må vi ikke våge å gjøre noen handling for å blidgjøre Gud. Da faller man ut av nåden og faller inn under fordømmelsen igjen. Han sier: ”Kristus tok det på seg og skapte en god samvittighet i meg. Om jeg så faller om i sengen og synker inn i døden, er det likevel ikke å dø; for Kristus har kledd seg i meg, er gått inn i min person og er nå en synder i mitt sted.” Det faktum at Jesus er stått opp fra de døde gir oss hans rettferdighet. Dette har vi ikke klart selv, men Gud. Gud satte Jesus i vårt sted og lot vår rettmessige straff ramme seg selv. ”Han som ikke visste av synd [Jesus], har han [Gud] gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.” Når denne rettferdigheten er vunnet av Jesus og skjenket oss i troen blir dette noe å kjempe for for kristne. Jesus og den kristne bytter plass. ”Den timelige død angriper ham [Jesus], vil fortære ham og sluker ham. Men i ham finner den ingen timelig, men en evig person, en som ikke kan dø. Derfor fortar den seg med dette vågestykket, for i Kristus er skjult en livskraft som fortærer døden og den blir den for mektig.” Jesus vant over døden, menneskets verste fiende som vi var bundet i frykt under hele vårt liv inntil Kristus. Derfor kunne Paulus si: ”[...] Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham? [...] Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, [...] Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? [...] Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” Dette peker fremover, eskatologisk.

Oppstandelsens konsekvenser for kristen tro
At Jesus stod opp fra de døde henger også sammen med vår fremtid. Eskatologisk sett er ikke menneskelivet over ved døden. Alle mennesker skal stå opp fra de døde, men ikke alle til evig liv. At Jesus berger de som tilhører han er det kristne håpet. Likesom han stod opp fra de døde, skal også vi gjøre det samme. Hans oppstandelse blir et mønster for oss. ”Gud reiste Herren opp fra de døde, og ved sin kraft skal han også reise oss opp.” I evangeliene er det synlig at Jesu oppstandelseslegeme ga rom for funderinger. Jesus var ikke et spøkelse, men hadde en kropp av kjøtt og bein. Han kunne spise og deretter gå gjennom døren uten at maten han hadde spist hang fast på døren. De kjente stundom ikke igjen Jesus utenom da han gav seg til kjenne. Siden hans oppstandelse er et mønster for oss og han er førstegrøden av de oppstandne, ser det ut som om det er kontinuitet i sjelen/ånden og kroppen kun delvis. Mulig er det spesielt med hans kropp fordi han var uten synd og at vår derfor skal gå til grunne ”fra jord og til jord” slik liturgien vår sier.

Paulus lager seg et skjema på hvordan dette skal forståes eller slik han tenker oppstandelsen. 1) Du kan ikke få liv igjen uten at du dør. 2) sådd forgjengelig, oppstår uforgjengelig, 3) vanære, herlighet, 4) svakhet, styrke, 5) legeme med sjel, åndelig legeme med sjel.
Identitetsbytte og rollebyttet er også her på plass. Likesom han ble gjort til synd for oss slik at vi skulle få rettferdighet fra Gud, skal vi om vi har båret det første menneskets bilde (Adam) få bære det andre menneskets bilde (Jesus). Da blir endelig vårt dødelige og forgjengelige ikledt udødelighet og uforgjengelighet – og dette er det kristne håpet. Uten dette rollebyttet og denne redningsaksjonen fra Guds side ville det ikke være noen kristen tro. Oppstandelsen, Jesu oppstandelse er Alfa og Omega for den kristne tro. I fremtiden skal Guds rike fullstendig overvinne all synd og død. Alle menneskets fiender er beseiret av vår redningsmann.

Sakramentene
Også i dåpen og feiringen av nattverden kommer Jesu offer frem. I dåpen ikler vi oss Kristus og tar del i det nye livet her og nå. Vi får en ny identitet i dåpen, vi blir kristne. Forut for dåpen bekjenner vi vår tro, hvor vi bl.a. bekjenner: ”Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Helllige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse og det evige liv. Amen.” Denne bekjennelsen blir brukt i våre kirker i dag og har vært i bruk siden oldkirkens tid. Likheten til Paulus tidlige bekjennelse i 1 Kor 15, 3-5, er slående. Eukaristien blir det måltidet hvor den kristne og Kristus får del av hverandre på den mest påtakelige måten. Jesus sa at ”Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.” Derfor har Eukaristien vært kjernen og sentrum for kirken i alle tider fordi den gjennom den forenes med sin Herre og transenderer både tid og rom. Fremtiden vil avdekke Lammets bryllupsmåltid hvor Kristus og alle som tilhører ham skal være sammen for all tid. Gerhardsson påpeker noe som kirken alltid har visst, nemlig at: ”Man upplever den Uppståndnes närvaro särskilt i gudstjänstlivet när man döper och firar nattvard och tilber i Jesu namn.” Jesus sier jo selv at ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem”.

Konklusjon
Altså viser det apostoliske vitnesbyrdet, tradisjonen og kirkelig praksis gjennom dåp, bønn og nattverd at Jesus er berørbar og gjenstand for erfaring gjennom troen på ham - den Oppstandne. Troen på at Gud kunne gi nytt liv fra de døde vokste frem i tiden forut for Jesu inkarnasjon og hadde røtter tilbake i GT’lig tid.

Den menneskelige erfaringen av skyld og av å være preget av syndefallet løses opp gjennom troen på det offer som Jesus gjorde for oss, fordi han ble gjort til synd for oss. Dermed kunne vi gå fri. Hans oppstandelse ble Guds godkjennelse av det offer som Jesus gjorde en gang for oss alle. Uten oppstandelse er vår tro på Jesu verk på Golgata uten verdi og vi er fremdeles i våre synder. Fordi Jesus er vårt forbilde, skal det som skjedde med ham etter døden også skje dem som døde i troen på ham. Vi har en fremtid sammen med Jesus i hans rike som ennå ikke er kommet i sin fylde. Dette kan den kristne tro ikke være uten. Egenrettferdighet stenger døren til Guds rike slik Luther var så opptatt av.

Bibliografi

• "Et utvalg" i Jesustolkningar idag : tio teologer om kristologi, Stockholm: Verbum, 1995.
• Anselm, "Cur Deus homo" i Teologiske tekster : udvalg af klassiske dogmatiske tekster, Aarhus: Aarhus Universitetsforlag, 1989.
• Bauckham, Richard, "God who raises the dead : the resurrection of Jesus and early christian faith in God" i The resurrection of Jesus Christ. Redaktør Avis, Paul London: Darton Longman and Todd, 1993.
• Braaten, Carl E., "The person of Jesus Christ" i Christian dogmatics Bind 1. redaktør Braaten, Carl E. et al. Philadelphia: Fortress Press, 1984.
• Carroll, John T. og Green, Joel B., "The death of Jesus in early Christianity”: Peabody, Mass.: Hendrickson, 1995.
• Dunn, James D.G., "Paul's understanding of the death of Jesus as sacrifice" i Sacrifice and redemption : Durham essays in theology: redaktør Sykes, Stephen Cambridge: Cambridge University Press, 1991.
• Forde, Gerhard O., "Reconciliation with God og Atonement as actual event" i Christian dogmatics Bind 2.: redaktør Braaten, Carl E. et al. Philadelphia: Fortress Press, 1984.
• Gerhardsson, Birger, "Et utvalg" i Kristi uppståndelse: Lund: Novapress, 2001.
• Gudstjenestebok for Den Norske Kirke. Oslo, Verbum. 1992.
• Luther, Martin, "Rationis Latomianae confutation (1521)" i Teologiske tekster : udvalg af klassiske dogmatiske tekster, Aarhus: Aarhus Universitetsforlag, 1989.
• Luther, Martin, "To påskeprekener" i Verker i utvalg Bind 6. redaktør Lønning, Inge et al. Oslo: Gyldendal, 1983.

Du er kalt til Det store gjestebudet

3. søndag etter pinse
Dette hellige står evangelium skrevet hos Lukas i det 14 kapittel:

”Men Jesus sa til ham: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: 'Kom, for nå er alt ferdig!' Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: 'Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' En annen sa: 'Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' Og en tredje sa: 'Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.' Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husets herre harm og sa til tjeneren: 'Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.' Tjeneren kom tilbake og sa: 'Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.' Da sa herren til tjeneren: 'Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.'»”

Slik lyder Herrens ord.

Til dåpsbarna med følge
Ja kjære dåpsbarn med foreldre og faddere, gratulerer med dagen. Vi gleder oss alle sammen med dere, dere som nå har døpt barna deres for at de skal tilhøre Jesus. Til dåpen har dere pyntet barna i fine dåpskjoler som faktisk er et forbilde på bryllupsklærne som det står om i Bibelen og som vi hørte det ble lest om tidligere. Dåpskjolen er faktisk tenkt at man skal vokse inn i, både fysisk og åndelig, så til konfirmasjon passer den akkurat.

Det står også i Bibelen om at de som er døpt til Kristus er ikledt ham, de har blitt født av vann og ånd og er altså pånyfødt i dette gjenfødelsens bad, så dette er en stor dag, en andre fødselsdag.

I dåpen fikk vi alle festantrekket til det store gjestebudet utdelt, både fysisk som vi ser her i dag og åndelig sett. Dette store himmelske bryllup står omtalt i Johannes åpenbaring. Vi leste der ”[...] Lammets bryllup er kommet.
Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin [...] Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» [...] «Dette er Guds sanne ord.»”

Dåpens forpliktelser
Det er til dette Lammets bryllupsmåltid vi er innbudt til, til en himmelsk fest hvor alle er befridd fra synd, sykdom, (gode og dårlige unnskyldninger) og hvor døden ikke skal være mer. Dåpen er en hellig handling som fortjener å bli tatt på fullt alvor og siden Gud tilbyr sin frelse gjennom dåpen er det en stor glede for hele Guds kirke. Fordi dåpen forbinder barnet med Gud selv følger det forpliktelser med dåpen som fortjener å bli tatt på alvor for barnets skyld. Vi leste om dette i forbindelse med dåpen:

”at denne menigheten og hele vår kirke sammen med foreldre og faddere har fått del i et hellig ansvar: å be for barnet, lære det selv å be, og hjelpe det til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at det kan bli hos Kristus når det vokser opp, likesom det ved dåpen ble forent med ham.”

De fleste har vel et godt forhold til kveldsritualene, til aftenbønnen. Hvem har vel ikke bedt ”Kjære Gud jeg har det godt”, eller ”Jeg er trøtt og går til ro”, eller ”Jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg” eller lignende? Mange kjenner igjen dette.
Hjemme hos oss ber vi aftenbønn hver kveld, og ofte også en egen fri bønn om det er noe mine døtre eller jeg har på hjertet. Slik blir Gud en naturlig del av hverdagen både deres og min. Ved å lese i barnebibler for dem, begynner barna snart å stille spørsmål til det fantastiske de hører, og da er de jo mottakelige for undervisning i Guds ord, men det er en siste ting som jeg vil nevne i denne forbindelse, nemlig nattverden. De må lære å bruke Herrens nattverd. Derfor vil jeg si noe om den nå.

”Kallets søndag” maner til oppgjør med våre unnskyldninger
Og her kommer dagens tekst inn, dagens tekst som advarer oss mot å ha unnskyldninger for å ikke akseptere kallet til det himmelske gjestebud jeg har talt om. Begynnelsen på vårt kall er å bli døpt, gjennom det blir vi Herrens disipler og i vårt kristne liv kalles vi stadig til fortsettelse på det nye livet. Vi kalles på nytt til en forsmak på Lammets bryllupsmåltid, vi kalles på nytt til nattverd i Herrens hus.

Når vi leser preken teksten kan man jo alltids lure på hvorfor de takket nei til et gjestebud, et selskap. De som takket nei hadde jo egentlig ikke dårlige grunner til ikke å komme. De som var kallet til gjestebudet hadde gitt kjøp av eiendom, dyrehold og hvetebrødsdager (ekteskap) prioritet fremfor selskapligheter. Det virker som fornuftige grunner. Ansvar fremfor festligheter virker ikke dumt.

Men i likhet med disse i lignelsen, har også vi vårt oppsett med unnskyldninger. Vi er ofte mestere i unnskyldninger, og jeg vet med meg selv at jeg heller tok oppvasken, ryddet, støvsugde hjemme - ja til og med det å vanne blomster ble viktig før jeg leste det siste til eksamen. Ingen kunne jo lese med rot rundt seg osv. Det vanskelige ble utsatt til fordel for noe annet enn det jeg egentlig burde ha gjort.

Slik er det, vi har våre prioriteringer. Gud har sine. Når Gud i dag kaller oss til sitt bord, kan vi sjekke opp og justere våre prioriteringer. Jeg tror at om det virkelig gikk opp for oss hva vi kunne gå glipp av, ville vi nok ryddet unna alle hindringer og unnskyldninger som avskjærer oss fra å komme til Herrens bord. For selskapet Jesus snakker om og som skal finne sted en gang i fremtiden vil vi nok innerst inne helst ikke gå glipp av noen av oss.

Selv om vi kan ha innvendinger mot å la oss kalle til gjestebudet/nattverden gjennom å stille spørsmål som: ”Kan jeg gå til nattverd?”, eller ”Er jeg hellig nok?”, eller ”Jeg er ikke verdig nok!” eller ”Jeg er ikke from nok!” eller kanskje at ”Jeg går ikke ofte nok i kirken!” osv. – så kaller Jesus deg til sitt bord allikevel. For om du tenker slik, har jeg gode nyheter til deg, et godt evangelium.

Nattverden er for alle døpte
Nattverden er for alle døpte. Den er for alle oss som føler at vi ikke alltid får til kristenlivet vårt slik vi tror det skal leves eller praktiseres. Nattverden er for oss som ikke føler oss verdige nok, hellige nok, fromme nok eller syns at vi går nok i kirken.

For å si det med Luther: ”[...] den som vil ha nåde og trøst, skulle tvinge seg fram og ikke la seg skremme av noen. Han skulle si: Jeg ville gjerne være verdig, men jeg kommer ikke på grunnlag av noen verdighet, men på ditt Ord, for du har befalt meg det, og jeg vil gjerne være din disippel – så får det være som det kan med min verdighet.”

og et annet sted skriver Luther at: ”Hvis du har noe tungt å bære på, samtidig som du føler din svakhet – gå bare freidig til nattverden og bli trøstet og styrket ved den.”

Nattverden er altså for vanlige mennesker og ikke forbeholdt en åndelig elite som anses å være mer verdige. Kom, for i nattverden skjenker Kristus seg selv og gir deg syndenes forlatelse.

Og der hvor syndenes forlatelse er, der er også frihet, glede, liv og salighet. I nattverden får vi del i Kristus og han del i oss. Vi blir i ham og han blir i oss.

Bibelen sier at: ”[...] løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.” (Apg 2,39)

Så er spørsmålet: lar du deg kalle til forsmaken av det himmelske gjestebud? eller skal han kalle på noen andre? Men valget er nå altså ditt!

En pilgrims tanker om nattverden og dåpen

Jeg ønsker å ta dere med på min personlige trosutvikling rundt dette med sakramentene dåp og nattverd. Siden jeg har en fortid innen trosbevegelsen, nemlig Livets Ord og Borg Kristne Senter, Levende Ord i Bergen og Menigheten Zoé (som det het tidligere) har det vært en læremessig endring for meg. Vi snakket også om dåp og nattverd, men betonte dette annerledes enn den lutherske kirken og de andre historiske kirkene. Så jeg er en vandringsmann som vil si noe til dere om vandringsbrødet, pilgrimskosten og om ”å bli født av vann og ånd.”

Først litt om nattverden
Da vi tidligere snakket om nattverd hadde vi tatt utgangspunkt i Paulus brev til korintermenigheten og overleveringen etter Lukas og derfor så vi måltidet kun som et symbol, og bare som et minne om hva Jesus hadde gjort for oss på korset. Vi vektla helbredelse og tilgivelse for synder i nattverden. Helbredelse fordi hans kropp ble brutt for oss, og hans blod gav tilgivelse. Nå, flere år etterpå sitter jeg altså å studerer på MF og har sett mye mer i nattverden enn jeg tidligere fikk tilgang til og trodde på. Dette er kanskje barnelærdom for dere, men en repetisjon skader vel ikke?

Nå kan nattverden kalles så mangt, ikke bare (kveldsmat) nattverd eller brødsbrytelse. Den kalles også for englemat, eukarist, vandringsbrød, Herrens måltid, minnesmåltid, eukaristisk forsamling, sakramentenes sakrament og kommunion. Kirkens nattverd er gammel og Justin Martyr (155 e.kr.) redegjør for nattverdsfeiringen til keiser Antonius Pius slik:

”Etter å ha avsluttet bønnene, hilser vi hverandre med et kyss. Deretter bæres det frem brød og et beger vann og vin til brødrenes forstander. Han tar imot dem og oppsender lov og pris til alle tings Far ved Sønnens og den Hellige Ånds navn og fremsier en lang rekke takksigelse (gresk: eukharistian) for at vi er funnet verdige til å motta alt dette fra Ham.”

Deretter delte diakonene ut det velsignede (eukaristiserte) brødet og vinen til alle som var tilstede og bar det senere ut til de som ikke var tilstede. Hva jeg oppdaget var at de første kristne i tillegg til at de mintes Jesus også regnet med både hans åndelige og fysiske tilstedeværelse i nattverden. Det som Luther kalte realpresens. Dette var nytt. Jeg lette og fant i den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, Konkordieboken, dette:

Luther skrev: ”Hva er nattverds-sakramentet? Det er Jesu Kristi sanne legeme og blod i og under brødet og vinen, ved Kristus selv gitt til oss kristne for at vi skal ete og drikke det. [...] det er brød og vin som er innesluttet i Guds Ord og bundet til det. [...] Når Ordet kommer til den utvortes (materielle) ting, så blir den et sakrament. [...] Ordet må gjøre elementet til sakrament, hvis ikke, er det bare et ytre element. [...] Vi går til sakramentet fordi vi der mottar den dyrebare skatt ved hvilken vi får syndenes forlatelse.” Dette var sjokkerende annerledes enn jeg tidligere hadde trodd. Ikke rart at ”andre kristne” vektla nattverden så mye da.

Når jeg nå undersøkte dette med brød og vin i Bibelen oppdaget jeg spennende ting og så på fortellingene med nye øyne:

• Jesus ble født i Betlehem, som betyr brødhuset (Beth -lehem) hebraisk logikk dvs. Hus-brød. (Luk 2,4-7 par. 7,42) Hvorfor hadde jeg ikke sett dette tidligere? Jeg hadde hørt juleevangeliet mange ganger før? Han som er født i Brødhuset, er verdens brød (Joh 6,29-35, 48-51, 53-58). Og brødet fra himmelen (Jesus) gjør brødunder, alle får nok (Joh 6,10-13) skikkelig eukaristi (takksigelse) der. Og når han lærer oss hvordan vi skal be, lærer han oss i Fadervår - ”gi oss i dag vårt daglige brød” og setter oss som troende i samme posisjon i forhold til Gud som jødene under ørkenvandringen. Vi er hver dag avhengige av ham og vi kan heller ikke samle manna til i morgen for da blir maten fordervet. Vi skulle være avhengige av hverandre.

• Jesu første tegn i Johannes evangeliet ble en parallell til brødunderet. Vannet ble forvandlet til vin. En foregripelse av det himmelske nattverdsmåltid. Atter en gang, nok til alle. På korset rant det ut vann og blod fra Jesu side. Og i nattverden blandes vinen med vann. Det forløsende paktens blod. Mye mer kan sies om alt. Plutselig så jeg at Bibelen var full av både vann og brød og vin.

Jeg ble satt inn i den store sammenhengen
Jeg fikk nå en ny følelse når jeg gikk frem til nattverd etter dette. Nå fikk jeg virkelig del av Kristi legeme og blod som var gitt for meg. Jeg spiste nå englemat som Elia og hvit smakløs manna kalt vandringsbrød som jødene i ørkenen (minner jo om oblaten ikke sant?). Englematen som Elia fikk gav åndelig og fysisk styrke. Denne maten måtte han spise om ikke veien skulle bli for lang for ham. Og slik ser jeg på nattverden i dag. Jeg må ta del av den oftere og oftere om ikke veien jeg skal gå skal bli for lang for meg. Er det slik også for deg?

Nå ble jeg en del av noe mye større og mer opprinnelig enn jeg tidligere hadde erfart. Jeg ante tradisjonen tilbake gjennom kirkehistorien (f.eks. via Justin Martyr) og ned til apostlene som praktiserte dette daglig. Dette ble stort. Jesus ble nærværende når vi var samlet i hans navn (Matt 18,20), han kom nærme gjennom sitt ord og nærmest i nattverden. Jesus kunne også møtes i andre mennesker som vi møtte (dette du gjorde mot en av disse minste, gjorde du mot meg - Matt 25,31-46). Og han var nærværende i sine sakramenter. Det med sakrament var jo som sagt også noe nytt. Det ble også dåpen.

Litt om dåpen
Vi hadde tidligere kun vektlagt troen som det frelsende og dåpen som en synlig ordning og et tegn på at vi allerede hadde blitt ”født på nytt”, men dette måtte endre seg. Nå fant jeg i dåpen frelse og innlemmelse i Kristi kropp. Siden jeg allerede som nyfødt av naturen tilhørte vreden (Ef 3.3) trengte jeg frelse så fort som mulig. Ble ikke Jesus selv båret frem til Herrens hus av sine foreldre som barn? Som voksen, som student på MF fant jeg tilbake til dåpens nåde og ble et bønnesvar fra kirkens side om at Gud måtte ”kalle de frafalne tilbake til dåpens nåde.” Jeg var tilbake i min barndoms kirke. Kirken som hadde vært der før jeg ble født og som skal stå der slik Jesus har lovet inntil Han kommer tilbake.

Siden jeg er far til to jenter som ikke var døpt, hva skulle vi gjøre? Vi valgte omsider å døpe barna våre. Dagen etter vi døpte dem (våren 2006) opplevde jeg en stor lettelse over at de også hadde del i denne dåpens nåde. Jeg hadde ikke hindret dem å komme til Jesus. Denne lettelse lignet på den jeg opplevde den dagen jeg omvendte meg og begynte vegen tilbake til farshuset. Lik den bortkomne sønnen, hadde jeg kommet til meg selv og begynt veien tilbake til en god og kjærlig Far som hadde gjort alt ferdig for meg – slik han har gjort alt ferdig for dere også.

Når jeg ser tilbake på min troshistorie er jeg takknemlig for at Gud har bevart meg gjennom hele tiden jeg var i trosbevegelsen. Prosessen ut var vanskelig, men ved Guds nåde har jeg kommet gjennom den. Sakramentene har blitt gjenstand for takksigelse og jeg har fått lov til å dele ut vinen i nattverden. Det oppleves stort og ærefult å få bidra i den tjenesten. Også det privilegium det var å få døpe ei lita jente i praksisperioden tenker jeg også på med stor glede. Den dagen reiste jeg fra kirken litt lykkeligere enn på lenge. Den allmektige Gud hadde nå gitt henne sin Hellige Ånd, gjort henne til sitt barn og tatt henne inn i sin troende menighet. Sannelig skjer et under i dåpen hvor livet skapes av ord – og jeg fikk være med.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!

Diakoni er av stor betydning for kirken

Kirkens diakonale arbeide er uhyre viktig for følelsen av trygghet, varme, omsorg og kjærlighet. Uten disse synlige sidene ved menighets- og kristenlivet blir det kaldt og upersonlig både for en selv og i kirken. Gjennom å la seg involvere i noen av kirkens aktive sider skapes eiendomsfølelse og en sterk følelse av tilhørighet hos den enkelte, kirken blir ”din”.

Et av bildene som NT bruker om kirken er kroppsmetaforen. Paulus skriver om dette til korinterne slik: ”For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer.” Du og jeg er ikke alene i kirken og hver person skal ikke være en øy for seg selv her. Som kristne er vi kalt til å være de svakes bror, til å bære noen annens nød, til å vise mildhet, til å kjempe for andres rett og til å tro selv når det ser mørkt ut.

Verden lærer oss at enhver er sin egen lykkes smed, at den sterke skal herske over den svake, men i Guds rike er et motsatt. Den som vil være stor skal være alles trell. Herren vasket disiplenes føtter, ikke omvendt. Alt dette viser at diakoni og medmenneskelighet er av største nødvendighet og viktighet. Du skal elske din neste som deg selv.

Vi trenger ikke å reise til Afrika eller Asia eller til fjerne kontinent for å finne behov hos noen vi kan fylle. Her hjemme sitter gamle hjemme alene og trenger besøk og hjelp.

Noen trenger samtalepartnere, noen er innflyttere og trenger hjelp til å bli integrert, andre igjen har mistet noen kjære og trenger støtte fra sine trossøsken osv. Her trenger ikke bare diakoniutvalget i menigheten en håndsrekning for å opprettholde en aktivitet, men hjelp å nå helt frem til mennesker med virkelige konkrete behov her i nabolaget, i vår menighet. Mat, blomster og slikt koster kun penger, men tid er ikke minst viktig.

Jeg vil i denne forbindelse bare lese Jesu ord om dommen: ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.” – de visste merkelig nok ikke at de gjennom å betjene sine medmennesker også tjente Gud.

Så når du har bestemt deg for hva og hvordan du vil gi, så gi helhjertet og frivillig - uten noen form for tvang. Gir du til kirken, gir du til deg selv – du gir til deg selv fordi du er satt på det samme legemet, du er satt i den samme kirke. Du skal vite at Jesus ser deg og ditt hjerte i alle dine gjøren og laden. La derfor ingen fordømme deg på grunn av din gave uansett hvordan den er. Det finnes ingen øvre grense for hva du kan gi og heller er ingen innsats for liten.

Evangeliet er nemlig ”de gode nyheter til de fattige”, og Jesu anerkjennelse av den fattige enkens gave er god trøst til alle oss som ikke har så mye materielt å gi. Enken la sin trygghet i Guds hender gjennom sin gave og ble gjennom den et eksempel for både rike og fattige til å gi av sine tilganger i kjærlighet til Guds rike. Vi trenger også å ha vår trygghet i Gud som denne enken og ikke ha vår trygghet festet til denne verden og dens rikdom alene. La oss sammen med denne fattige enken trene vår avhengighet til Gud gjennom å gi tilbake til Gud det som egentlig er hans allikevel.

Det er altså ikke likegyldig hvordan vi gir av oss selv, vår tid og våre penger. Det er kanskje ikke evnen til å gi, men viljen til å gi som er det viktigste.

Påskebordet dekkes med...

Bakgrunn for dette er en samtale med ei dame fra Fredrikstad på toget til Oslo. Hun syntes at muslimene hadde så mye fint ved sin tro. Det virket så eksotisk. Kirken var så trist, kjedelig. Tvert i mot. Jeg innvente at kristendommen også har en del ”eksotisk” ved seg, kristendommen er tross alt en religion fra midt-østen det også.

Jeg vil nå ta dere med på en vandring med symboler fra fastens begynnelse og til påskens høydepunkt, påskedagen. Primstavens symboler viser hvilke dager som ligger fremfor, frem til påske.

Fastelavnsøndag (tysk: fastelabend, dvs. kvelden før faste)

# Symbol: Fastelavnsriset,

Ja nå skal du piskes med roser på ris,
ja nå skal du bankes på kristelig vis.
For kristenriset skremmer nok trollene.
Hvor har du bollene?
Hvor har du bollene?

Fastelavensbollene måtte jo spises mens de var ferske.

Karnevalstiden er kalt Mardi Gras og også Carneval (=kjøtt-farvel). Karnevalstiden går fra fastelavnssøndag til fetetirsdag, dvs. 3 dager. Ingen forskjell på fattig og rik.

Karnevalsleken å slå katten av tønna (Spansk: Pinjata). Svart katt forbundet med mørkets makter fordi den kunne se i mørket.

Blåmandag
Blåmandag handler ikke om hangover etter ei fyllekule eller fest, men om at prestene dekket kirkens besmykning og alter med blått tøy som en del av forberedelsen til fasten. Siden lilla var dyrt på grunn av rødfargen, så ble blått fastefargen.

Fetetirsdag, fettistysdag

I Norge og Norden skulle man denne dagen man spise syv måltider mat. Skolebarn fikk gå hjem fra skolen for å gå hjem å ”begynne å eta” fortelles det. Kalles også for tippetirsdag, som betyr mageknipstirsdag.

# Symbol: Karnevalsmasker og ballonger og kopismykker, svart katt, pinjata, på primstaven: kors, anker og hjerte (tro, håp og kjærlighet).

Askeonsdag
Innleder 40 dager lang faste. Skikken kommer av de 40 dager og netter i Noas ark. Folkevandringen i ørkenen i 40 år. Jesu 40 dager lange faste er bakgrunnen for fastens lengde.

Forrige års ”palmekvist” brennes til aske som benyttes til korsmerking. (gåsunger = Nordens palme). Merkene på primstaven kommer tydeligere frem ved å gni aske og vann i hakkene. Dette skal minne oss om vår dåp til Kristus.

Messen gav opphav til uttrykket ”Hokus-pokus-filiokus” altså fra det latinske ”hoc est corpus Filie” i kirkens nattverdsliturgi og betyr ”Dette er Sønnens legeme”. – Vi synger ”Du Guds lam som bar all verdens synder”.

Utdelingsordene ved korsing: ”Vend om og tro på Evangeliet” eller ”Kom ihu menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv”.

Noen steder hadde man aske på brødet eller i grøten. Kirkene finner frem den fiolette fargen. Påskeegget tas frem og barna faster gjennom å legge noe av lørdagsgodtet i egget. Jo nærmere påskeaften, jo fullere blir egget.

Deigrester ble det bakt kringler av og gitt til de fattige. Ingen skulle være helt uten mat. Idealet var at ”Den som viser barmhjertighet, lønnes rikt, mens det straffer seg for den som er gjerrig.” Eventyrene til Asbjørnsen og Moe viser jo dette. Reveenka og Askeladden f.eks. Kringlen ble bakt i kirkens bønnestilling med armene over kors til hver sin skylder. I motsetning til orantstillingen (Y)

# Symboler: Aske
Uttrykk som: ”Sekk og aske”, ”Striskjorta og havrelefsa” kommer opprinnelig fra fastetiden.

Brødunderdagen (midtfastesøndag)
Forkynnelse av at Jesus er den som metter de sultne. Når du deler får du mer, den som kvikker opp andre blir oppkvikket selv.

# Symbol: Fisken Ichtys – Iesous, Theu, Hyios, Soter, betyr Jesus Kristus Guds Sønn Frelser. Kan også være et brettspill. (X). 12 små kurver. Kurven med fisk og brød.

Mariabudskapsdag, Marimess
Kirkens mordag. Maria den andre Eva. Jesus og Maria det nye menneskeparet – den nye begynnelse for alle som tror. Døden kom inn i verden ved Eva i Eden, mens livet kom tilbake gjennom Maria.

# Symbol: Røkelse, et bilde og symbol på de helliges bønner som stiger opp til Gud og fyller rommet. Røkelse renser rommet for onde ånder. Maria og Jesus ikon. 12 stjerner og kongeblått fløyelstøy. Madonnalilje.

Palmesøndag (Den stille uke begynner)
Hosanna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge, Hosanna i det høyeste. (Matt 21,9) Nye gåsunger hentes inn og viftes med ved gudstjenestens begynnelse.

# Symbol: Bukett gåsunger

Skjærtorsdag, skirtorsdag (å rense)
Kirken feirer aftenmesse til minne om Herrens nattverd. Fotvaskingen av disiplenes føtter (tjene andre).

Nattverdsbrødet kalles oblater og er usyret og blir bakt i spesielle jern. Etter reformasjonen måtte andre bake nattverdsbrødet jern som lignet goro- eller vaffeljern. Symbolene på disse kunne være mange. Adam og Eva i paradis, pelikansymbol eller ulike korsmotiver og noen hadde aposteljern. Avletter eller oblater ble stekt i aposteljern som hadde slike dypt spor. Fordi man i Gudbrandsdalen laget profanoblater til de store høytidene og så kom vaffelskikken til. Det er fra disse oblatene våre vafler stammer fra.

# Symbol: Vaskefat med håndkle. Prestens stola symbol på dette. Å bære andres byrder med åket og som håndkle til å tørke andres føtter (tjene andre). Kalk og brød, Lammet,

Påskemåltidet slik de gjorde på Jesu tid:
− Kvinnens tenning av lysene
− Fire beger med vin; (1) helliggjørelsens beger, (2) takkens/plagens beger, (3) forsoningens beger, (4) fullendelsens/Elias beger.
− Man vasker hendene
− Persille og salat som dyppes i saltvann (minnes tårene i Egypt/verden)
− Saltvannet (Tårer)
− De bitre urtene
− Den velsmakende kompotten
− Det hardkokte egget
− De tre usyrede brødene (Det midterste, avbrutte usyrede brødet gjemmes)
− De fire spørsmålene (hvorfor gjør vi alt dette?)
− Man synger første del av Hallel (Salme 113-114)
− Påskelammet (alt spises opp)
− Finne det avbrutte (Jesus) usyrede brødet (som gir frelse)
− Man synger siste del av Hallel (Salme 115-118)

Langfredag
Ingen nattverd denne dagen. Alteret skal tømmes for symboler, ingen kors, lysestaker, alterduker eller blomster.

Alt arbeid på denne dagen skal gjøres på den tyngste måten i solidaritet med Herrens lidelser. Fredager var forbundet med faste hele året. Fredag den 13. kommer av at det var tretten til bords under påskemåltidet.

# Symbol: Hane/værhane (Peters trefoldige fornektelse), Pilatus vaskefat (rettferdiggjøre seg selv), kullild (Peter varmet seg ved ilden), tre nagler (Jesu nagler til korset), tornekrone (for at han skulle oppfyllkravet å være yppersteprest og kongekrone), fem roser i bukett (Jesu fem sår, betlehemstjernens femtakker, de fire endene på korset og skjæringspunktet). Hjemme kan utente lys dekket på en sort duk med tornekrone markere dagen. Lanse (til å stikke Jesus i siden) og stang (til å gi eddikvann med).

Påskeaften (ottesang)
Kirken dveler ved Herrens grav mens den betrakter hans lidelse og død.

Påskevigilien:
Kirken er mørk, dekorert med kors med 5 roser på og tre nagler ved korsets fot. Lesninger som forkynner Guds frelsesverk fra begynnelsen av.

Utenfor kirken gjøres en (kull)ild i stand. Påskelyset tennes og bringes inn i den mørke kirken. Underveis sier liturgen ”Lumen Christi – Lyset fra Kristus” og alle svarer ”Deo gratias – Gud være lovet”.

Eksempel på tekstlesning fra påskenattsmesse i Rolvsøy:
1. lesning – Skapelse og nyskapelse ved Guds Ord (1 Mos 1)
2. lesning – Redningen gjennom havet – og i dåpen (2 Mos 14)
3. lesning – Dåpen – til Jesu død og oppstandelse (Rom 6)
4. lesning – Påskeevangeliet (Mark 16)

[L] I denne påskenatt er vi minnet om hvordan vi i dåpen fikk del i den frelse som Jesus har vunnet for oss. Vi ble døpt til å leve vårt liv i forsakelse og tro og i tjeneste for Gud og vår neste. La oss derfor med lovprisning og takk til Herren bekjenne forsakelsen og troen som lød ved vår dåp.

Bare ett lys brenner i kirken, påskelyset. Speideren sendes ut av kirken. Når solen bryter horisonten og det dirrer mellom sol og jord, kommer speideren inn i kirken og roper med høy røst ”Kristus er oppstanden” og alle svarer ”Han er sannelig oppstanden”. Det sies at solen danser på påskemorgen fordi skapelsens Herre er oppstått fra de døde.

I kirken deles lyset mellom alle fra påskelyset slik at alle får tent sitt lys. Alle feirer nattverd og spiser hardkokt egg og rundstykker. Fasten brytes. Breakfast. Egget er symbol på livet fordi livet kom ut av det. Rødt egg symboliserer at det nye livet ble vunnet ved Jesu blod. Blått egg for himmelen.

# Symboler:, Påskeegg, kyllinger.

Påskedagen (starten på påskegledens periode på femti dager) – men det er et annet bord – pinsebordet. Kirken synger: Påske morgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid. Så her ser dere at ikke bare muslimer har faste og fest. Kirken hadde feiret påske i over 600 år før det fantes muslimer. Her ser dere – det er mye eksotisk i kristendommen også.

Håper dette var opplysende og spennende. God påske!